Mitt liv er ver­di­fullt!

Faedrelandsvennen - - MENING - HÅ­VARD SKATTUM

Det kom som et sjokk for meg å lese ar­tik­ke­len om Tri­ne Lun­den-pe­der­sen på net­tet 12. de­sem­ber, og se sa­ken på for­si­den av Faed­re­lands­ven­nens pa­pir­avis. Det ble en dag på jobb med mye tå­rer, tan­ker og fø­lel­ser som kom til over­fla­ten.

Grun­nen til den­ne re­ak­sjo­nen er at jeg selv ble født med Crouzon syn­drom, og at abort­de­bat­ten plut­se­lig ble langt mer per­son­lig.

Jeg vet at jeg selv ba­erer på et al­vor­lig syn­drom, men har ikke øns­ket å un­der­sø­ke om syn­dro­met kan gi selv­sten­dig rett til abort. Jeg fikk li­ke­vel en mis­tan­ke om det­te i ung­doms­åre­ne, da en gen­eti­ker på Riks­hos­pi­ta­let sa jeg kun­ne bru­ke in­for­ma­sjo­nen til plan­leg­ging. Fø­lel­sen av hvor fra­stø­ten­de det­te opp­lev­des for meg, kan jeg fort­satt kjen­ne på. For meg har det va­ert uak­tu­elt å skul­le ta abort på grunn­lag av syn­dro­met.

Det gjør inn­trykk å lese Tri­nes his­to­rie med syn­dro­met, og hvor man­ge ope­ra­sjo­ner og ut­ford­rin­ger hun har hatt. Jeg har selv kun gjen­nom­gått ca. 20 ope­ra­sjo­ner i hode, an­sikt og nak­ke, før jeg sa stopp for­di jeg ikke or­ket mer da jeg var 15 år gam­mel. Selv om jeg har faer­re ope­ra­sjo­ner så har det va­ert kre­ven­de nok, og gjør at jeg fort­satt i pe­rio­der sli­ter med angst og tung­sinn.

Det opp­le­ves vondt at det blir tatt abort på grunn av mitt syn­drom. Sam­ti­dig har jeg ikke noe øns­ke om å døm­me dem som har tatt det vans­ke­li­ge val­get. Jeg fø­ler ikke noe sin­ne over­for Tri­nes valg, men ten­ker at hun har hatt sine gode grun­ner til å vel­ge som hun gjor­de.

Jeg er mer kri­tisk til hvor­dan jeg fø­ler sam­fun­net tråk­ker på men­neske­ver­det og til­eg­ner noen men­nes­ker mind­re ver­di enn and­re. For det er slik det opp­le­ves når det å ha et be­stemt syn­drom gir en selv­sten­dig rett til abort.

Når det skri­ves at noen tar abort på mitt syn­drom, fø­les det som om at jeg må be­vi­se min ver­di og at jeg kan ha noe po­si­tivt å til­fø­re sam­fun­net.

Jeg er født inn i en fan­tas­tisk fa­mi­lie og blitt om­slut­tet med kja­er­lig­het fra for­eld­re, søs­ken og ven­ner fra jeg var li­ten. Hjemme­fra og blant ven­ner har jeg blitt inn­pren­tet med men­neske­verd, og at syn­dro­met kan om­gjø­res til en styr­ke som jeg kan bru­ke til å hjel­pe and­re.

Jeg er be­kym­ret for at vi ska­per et sam­funn der hva du kan bi­dra med de­fi­ne­rer din ver­di, i ste­det for at hvert liv har uen­de­lig ver­di i seg selv. Mitt ut­gangs­punkt er at hvert liv har ver­di fra mors liv og er en gave uan­sett inn­hold og inn­pak­ning.

Vi har ver­di i kraft av å va­ere men­nes­ker og ikke ut i fra hva vi kan yte. Det er et ro­bust men­neske­verd som byg­ger et var­me­re sam­funn.

Det opp­le­ves vondt at det blir tatt abort på grunn av mitt syn­drom.

Kris­tian­sand

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.