De styrende i Israel – hvem er de?
Hvem er de egentlig, disse som i fullt alvor hevder at de fikk et land av Gud for mer enn 3000 år siden?
Om kong Davids og kong Salomos rike virkelig eksisterte nesten 1000 år f. Kr., er høyst usikkert. Det har vist seg vanskelig å finne arkeologiske spor som støtter fortellingen.
Men om så var, så ble dette riket delt og etterfulgt av Israel i nord, og Juda i sør. Juda var minst og strakk seg så vidt nord for Jerusalem. Israel ble slått av assyrerne i 721 f.kr., og innbyggerne, israelittene, forsvant sporløst ut av historien. Juda ble slått av babylonerne og Nebudkanesar II i 586 f. Kr., deportert, men bare for snaue 50 år, hvorpå mange av dem fikk returnere. Det er altså disse judeerne som skal utgjøre bindeleddet fra dagens jøder tilbake til Abraham. Men hvor pålitelig er egentlig denne forbindelsen?
Jødedommen i sin tidlige fase var svaert åpen for konverteringer. Husherrer tvangsomvendte sine arbeidsfolk og slaver. Forskjellige folkegrupper konverterte av strategiske årsaker. Blandingsekteskap florerte i alle lag av folket. Kvinner fra beseirede stammer ble tatt til koner. R undt år 125 f. Kr. ble edomittene erobret og tvangsomvendt til jødedom. Hele kongedømmet Adiabene konverterte til jødedom i 1. århundre e. Kr. Historikeren Flavius Josephus forteller om konvertering til jødedom i stort omfang i det sørøstlige Middelhavet. Under det romerske styret fortelles det at keiseren uttrykte misnøye med den omfattende konverteringen til jødedom, for det «påvirket samfunnsordenen». Etter stor vekst i et par hundre år, gikk jødedommen tilbake på 300-tallet e. Kr. I stedet styrket kristendommen seg; også jøder skiftet til kristendom. (Skillet var ikke så stort på den tiden.)
På 600-tallet kom islam med araberne. Mange jøder gikk over til islam. De følte at det var kommet mye nytt og forvirrende i jødedommen fra Babylon (trolig knyttet til Talmud-skriftene), og at «de i islam vendte tilbake til troen på Abraham og Moses». (Jødisk historiker Graetz). Jøder og kristne som gikk over til islam, fikk rettigheter og plikter som andre muslimer, mens de som ikke byttet, måtte betale en spesiell personskatt. Litt før dette hadde kongedømmet Himyar (Yemen) gått over til jødedom på 3-400-tallet, og en jødisk gruppe her har bestått frem til moderne tid. Berbere i Nord-afrika under dronning Kahina, valgte jødedom, og lå i strid med muslimene til hun ble drept i år 693. Det ser således ut til at Paul Wexler (Tel Aviv University) er inne på noe når han påstår at sefardiske jøder (fra Middelhavs-området) i stor grad er «etterkommere etter arabere, berbere og europeiske konvertitter fra første årtusen e. Kr.».
Khazarene var et halvnomadisk rytterfolk i Kaukasus. De hadde vintertilhold i byene Khazaran og Idlib, på hver sin side av Volga. Rundt år 740 kom kong Bulan i skvis mellom det kristne Øst-romerriket og det muslimske kalifatet. Av strategiske årsaker valgte Bulan da jødedom, for å ikke provosere noen av partene. Khazaria hadde en blomstrende periode frem til de fikk en knekk av russerne i 1016, og deretter ble helt knust av Djengis Khan og Den gyldne horde på 1200-tallet. Khazarene trakk da nord-vestover mot Krim, Ukraina og Østeuropa, hvor de allerede hadde forbindelser. K hazar-sporet har til tider vaert fortiet eller bortforklart. Men det er bedre dokumentert at det store antallet jø- der i Øst-europa i nyere tid har sitt opphav fra Khazaria, enn at de har kommet dit gjennom Vesteuropa uten å etterlate seg tydelige spor etter en slik vandringsvei (Abraham Polak 1943). Khazarriket er meget godt beskrevet av historikere. I en interessant korrespondanse fra ca år 960 mellom Khazarias kong Joseph og en høytstående jødisk tjenestemann, Hasdai ibn Shabrut, hos kalifen i Cordoba, beskriver khazar-kongen bl.a. både styresettet og slektskapet bakover. Khazarene førte sitt slektskap tilbake til Noas sønn Jafeth, via Gomer og Togarmah, forfar til alle tyrkiske stammer, og hans sønn Kasars. Altså ikke semitter; ikke etterkommere etter Sem.
Da romerne ødela tempelet i år 70, var det bare eliten og byborgerne som ble deportert fra Jerusalem. Palestinas bondebefolkning (fellahin) ble vaerende, og levde sine liv som før (Israel Belkind 1928). Men, som nevnt, var det mange av dem som gikk over til islam på 600-tallet. Det var disse David Ben-gurion og Yitzhak Ben-zwi siktet til da de skrev at hoveddelen av den palestinske fellahin ikke var kommet med de arabiske erobrerne, men stammet fra de gamle lokale jødene (Eretz Israel in the Past and the Present, 1918). Dette understøttes også av genforskning (E. Elhaik, A. Oppenheim ) uten at jeg går videre inn på det her. S ionister som Arthur Ruppin m. fl. mente at de europeiske jødene, askenasene, var intellektuelt overlegne i forhold til sefardiske og «arabiske» jøder. Og det er i dag askenaser, hovedsakelig med østeuropeisk bakgrunn, som har inntatt de fleste viktige samfunnsfunksjoner og øverste makt i Israel. Og mens de hevder at de selv hadde rett til å returnere til «sitt» land etter nesten 2000 år i utlendighet, har de i 70 år nektet palestinaaraberne, «den palestinske fellahin», å returnere til hjemstedene disse ble fordrevet fra i 1948.