Lettsalta julesyklist
Fin i førjulsfarta fyker jeg forbi Vågsbygd senter på min trofaste el-sykkel, Klaus. Det er mandag morgen 17. desember, og i asfalten på sykkelstien gnistrer det vakkert i iskrystaller.
Temperaturen ligger like under null, lufta er tørr og fin og nesa behørig tildekket av ullbuffen, som jeg trekker opp helt oppunder brillekanten. Salte tårer spretter av vind og frost bak brilleglassene.
Jeg nyter livet som vintersyklist på sjette året, og svinger glad og fornøyd ut fra kommunens sandstrødde sykkelsti på den nye, fine sykkelekspressveien ved Trekanten senter. En ren autostrada har vi fått fra Vågsbygd til byen, vi syklister og fotgjengere. Med gulstripe på midten av sykkelbanen og fortau for dem som går (når de bare skjønner at det er der de skal holde seg nå, da).
Ingen skarpe, farlige svinger er det heller på den nye veien. Bare slake, vel doserte kurver og passelige oppoverbakker med nydelig steinsatte murer. Jeg er superfornøyd med dette hverdagskunstverket, etter ganske mange år med siksaksykling mellom og over grøfter, gjerder, fotgjengere, vimsete bikkjer, barnevogner, landmålere og anleggsmaskiner. Bedre kan vi ikke få det på to hjul!
Plutselig står spruten rett i fleisen på meg fra en dryppende, mørk asfalt. Saltvann!
Jeg kan bare ikke tro det: De har pinadø begynt å salte sykkelekspressveien! Jeg kunne like gjerne ha dyppet sykkelen nedi byfjorden, så gjennomsaltet blir den av laken som er spredt utover sykkelstien og fortauet. Og nå spretter tårene igjen – men ikke av vinden eller frosten.
Jeg ser nemlig for meg at min kjaere, sortlakkerte Klaus – min elskede el-sykkel og beste hverdagsvenn – nå på kort tid ender opp som en skranglete, gammel rustholk. For det skal nemlig ikke mye til for å ødelegge en vintersykkel. Saltet taerer på aluminiumsfelgene – noe som igjen gjør at hullene til eikene forvitrer og blir større. Da løsner eikene. Og det er fali’, det!
Jeg har allerede måttet ha sykkelen på verksted på grunn av saltskader i felgen – fordi jeg er nødt til å sykle et lite stykke i veibanen, som saltes. Men jeg har vaert forskånet fra salting på sykkelstiene hele veien til byen. Og godt er det. For blir det mere saltskader, må jeg bytte ut hjulene. De koster omtrent halvparten av hele sykkelen… Da blir det like gjerne bilkjøring i stedet.
Og det er ikke så lett å få spylt sykkelen heller med ferskvann, når utekrana er frosset. Kan jo ikke ta den inn i dusjen, heller. Vann i bremseog girvaiere er også et problem om vinteren. De fryser fast!
En ting er taeringen på felgene. En annen ting er saltvann i kontakten til batteriet. Husker jeg laerte noe i kjemitimene på skolen om at saltvann leder strøm. Tør ikke tenke tanken på hva som kan skje!
Og salt på for eksempel snø, det er det verste for en vintersyklist! Det er som å sykle i gammel potetstappe. Sleipt, sørpete og ingen styring.
Nei, gi meg heller den fine strøsanden dere har brukt før på isen som måtte komme! Og brøyt heller med plog og veiskrape. La meg glede meg over iskrystallene og vinteren. Jeg er trygg nok på sand og piggdekk. .
Gå derfor heller hjem og bruk saltlaken til julesylta. Ikke på julesyklisten!