Det personlige ansvaret for klimaet
En trend innen miljødebatten er tendensen til å ville endre kulturen vår med gode ord og medgjørlighet. Den kan sammenfattes i utsagnet jeg har hørt i titalls av variasjoner «Jeg vil ikke vaere krass, eller skremme noen, jeg ønsker folk med på laget».
Men hva er egentlig miljølaget? Jeg tror dette laget, eller bevegelsen som den heter, til dels er en fiks ide. Jeg spør meg ofte om det egentlig finnes noen som er villige til å ta individuelt ansvar, for sitt eget avtrykk i miljøet. For kan egentlig miljøet vernes kollektivt, om ikke individer har ryggrad til å ta stafettpinnen, og løpe en etappe alene?
Nei. F akta er at Norge er blant de mest miljøfiendtlige landene i verden. Med skyhøyt nasjonalt co2-utslipp, eksport av uønskelig subsidiert olje, pluss en global verdikjede som forurenser og produserer for norske forbrukere. Og med et av de mest effektive ideologiske rammeverkene, som slår ned på, og sublimerer all kritikk av overforbruk. Dette er ikke krasse påstander, det er fakta. Hvem har et problem, når man trekker på skuldrene over dette, tross sannheten: Nordmenn ødelegger jorden, likt monstre med selvbilder fra et eventyr. Er det virkelig det å si i fra, som er problemet?
Nei. J eg ser og i min nysgjerrighet at mange venner, som er engasjerte gjennom kollektivtransport og vegetarianisme, baerer korset på ryggen for hele samfunnet. Uten at samfunnet setter pris på noe offer, ellers tusen takk. Jeg har selv kjørt utallige bussruter gratis, i blind tro på god vilje; uten at det utviklet kultur for kollektivtransport. Kulturen vår vaksinerer folk mot svarene. Vi resirkulerer litt, tenker noen pene tanker; og plutselig er vi immune mot å endre livsførselen vår! Tekniske løsninger står klare til å endre samfunnet vårt til baerekraft, akkurat nå: som hydrogen-, vind- og sol-energi i forbindelse med utvikling av strømnettet. Smart kommunikasjon koblet til kollektivtransport. Byplanlegging nedenfra og opp. Respekt for moderne, sammensatt, vitenskapelig kompetanse. Jernbane på elektrisitet eller hydrogen.
Og kommunikasjons-revolusjonen, som påtvang oss mobiler og internett, har allikevel ikke gjort nødvendighet av et effektivt arbeidsmarked. Vi er fortsatt nå evinnelig ”på vei” et sted, og kaster bort tiden på runddansen i ”borte-land”. Tid tilbringes engang i mentale og kulturelle rom; og jeg mener at det fysiske transportbehovet har falt delvis vekk. Vi må endre strukturen, slik at reiser til og fra en fysisk arbeidsplass, blir uvanlige, heller enn standard. Hva sier kulturen vår til det? ”Nei” sier den samstemte kulturen i Norge. Men er det riktig svar?
Nei. I kjernenav miljøets fremtid, er omgivelsene vi fysisk berører, og dyrker i hver av våre liv. Og kulturen du og jeg fremmer hver dag – er å hylle overforbruk med status. De som sløser mest ”fortjener det”, all misunnelse til side, vi får stjerner i øynene på sløsingens vegne. Nordmenn er slik, og de ytterst få blant oss, som forbruker lite, og reiser kollektivt: De blir plassert nederst på statusstigen, og avskrevet som irrelevante. Jeg er tilfreds med å vaere i denne kategorien selv, og det er fordi hele kulturen vår tar feil. Er det lov å si i fra, å si høyt at nordmenn misbruker sin midlertidige rikdom, og gjør jordkloden midlertidig, underveis?
Nei.
Det er ikke ”lov” å si det. Hva tror du problemet er? Tror du det er ditt problem?
Nei. I ngen av oss tar miljøet personlig. Trikset er kanskje at vi forteller hverandre at vi ville gått til grunne i pessimisme, om vi tenkte på sannheten om miljøfremtiden. I virkeligheten går den biologiske verden til grunne. Konseptet mitt er at Norge er et land av klimafornektere, som jubler over egen innsats ”for klimaet». Dette strider ikke med historien vår. Mennesker har utradert livsgrunnlaget til tider, og gått til grønnere enger. Det hjelper lite å drømme om å kolonisere mars heller, når jordkloden vil kunne se ut som mars, uten kritisk diskurs. Kan vi se oss selv i speilet, og drive utviklingen av baerekraft nedenfra, og fange politikken, og verdenssamfunnet som i et fiskenett?
Nei?
Så er det å vurdere, om kanskje ikke menneskeheten, er feil art å spørre, om fornyelse av leiekontrakten på Jorda. Nei? H er er to sitater fra boka av filosofi og sosiologi om miljøkrisene: ”Hva skal vi svare våre barn?” skrevet i 2018 av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Villig: ”Teknologirusen er ikke bare et problem i forhold til miljøet, men også på det personlige plan, hvor den medfører en utpining av det menneskelige selvet.»
«Den nye menneskerasen er ikke bare utstyrt med et personnummer, men med et organisasjonsnummer.”
Jeg kjenner igjen denne overfladiske trenden i naeringslivet med en gang. Og jeg vil legge til at ingen bør la seg avskremme fra å delta i et rikt potensielt naeringsliv for fremtiden, men vaer klar over at ingen i naeringslivet trekker de anstendige skillelinjene som er vanlige i kulturen vår for øvrig. Alt er lov i naeringslivet, så lenge du kan si noen pene ord.