Rom­juls­drøm­mer om åpne dø­rer

Ta vare på tan­ke­ne du får tid til å grub­le over i rom­jula - de kan va­ere ki­men til noe nytt.

Faedrelandsvennen - - MENING - TONJE LEVERNES SOL­BERG

Da­ge­ne et­ter jul­af­ten får meg all­tid til å ten­ke. Kom­pli­ser­te opp­le­vel­ser og fø­lel­ser be­ar­bei­des. De får tid til å be­ar­bei­des. Alt er stengt i byen. Hus står tom­me, el­ler har fem bi­ler par­kert i opp­kjør­se­len - med en ima­gi­na­er fest­ning byg­get rundt fa­mi­lie­hyg­gen.

Da har jeg tid til å vand­re for­bi. Ny­te en sol­opp­gang. Kjen­ne at den kal­de vin­den røs­ker tak i en kropp som har blitt lul­let inn i for mye jule­mat, for mye jule­godt, for mye ga­ver og kos – og vek­ker meg litt til live igjen. Vek­ker ho­det til live. «Vi pak­ker inn pro­ble­me­ne våre», sa noen i en jule­s­ketsj på net­tet som jeg ny­lig satt og hum­ret av. Hver rom­jul kjen­ner jeg på den sam­me fø­lel­sen av at vi er en skrudd ver­den. Kan­skje den­ne gan­gen mer enn før.

Opp­tak­ten til jul­af­ten har va­ert fylt med godt hu­mør. Men den har va­ert hek­tisk. Jeg har gått rundt i leke­bu­tik­ker og latt meg fa­sci­ne­re av alt det mor­som­me som blir la­get for barn, sam­ti­dig som jeg har lis­ter jeg skal sjek­ke av og sum­mer jeg skal bru­ke opp. Jeg blir re­vet med. Kjø­per litt eks­t­ra. Run­der opp. «De blir jo så gla­de» ten­ker jeg. «For­vent­nin­ge­ne kan ikke bli knust på en dag som det­te», «Jeg vil jo ikke va­ere den gjer­ri­ge» og «De må jo kun­ne vise til noe de har fått som de er stol­te av!». Jule­ån­den har tatt meg.

Jul­af­ten kom­mer. Vi fei­rer ale­ne den­ne gan­gen, i vårt eget hus. In­gen er på be­søk. Jo, en. En venn som ikke viss­te det var jul­af­ten kom­mer inn­om. Jo­da, de fin­nes. Det er ikke alle som fei­rer jul. Gut­ten vi får på be­søk gjør ikke det, men si­den har først er inn­om oss får han lov til å få med seg jule­mid­dag, des­sert og nisse­be­søk. Han får ta med seg en sym­bolsk gave vi lett kan av­se, og blir sendt hjem før vårt eget pri­va­te lass med jule­ga­ver blir fun­net fram.

Jeg kan ikke fore­stil­le meg hva han had­de tenkt om han had­de sett gave­hau­gen som nes­ten ute­luk­ken­de var til­tenkt våre to barn. Han, som i en stor søs­ken­flokk sjel­dent får ga­ver i det hele tatt. De la­erer seg igjen og igjen den har­de lek­sa å sit­te halv­an­nen uke i jula og ven­te på at ver­den be­gyn­ner å bli nor­mal igjen. At ven­ner og na­bo­er kom­mer til­ba­ke fra fe­rie, at ob­li­ga­to­ris­ke mid­dags­be­søk er over­stått el­ler at slekt­nin­ge­ne drar hjem til hver­da­gen. At fest­nin­ge­ne tas bort og dø­re­ne igjen åp­nes. I mel­lom­ti­den kan vår venn og hans sto­re søs­ken­flokk bare drøm­me om hvil­ke le­ke­tøy og god­sa­ker ka­me­ra­te­ne sit­ter og le­ker med bak hver sin luk­ke­de dør. Hyg­gen. Mu­sik­ken. Tra­di­sjo­ne­ne. Lat­te­ren.

Jul­af­ten er mer­ke­li­ge grei­er. En stil­le berg-og-dal­bane av fø­lel­ser hos oss voks­ne, en mer høy­lytt hos barn. Hos oss had­de bar­na egent­lig ikke in­ter­es­se av å pak­ke opp fle­re pak­ker enn de to-tre førs­te. De satt seg ned og lek­te, og vi be­gyn­te å mase på at de måt­te se og pak­ke opp fle­re, men de had­de ty­de­lig­vis fått nok. Når de ikke had­de and­re å sam­men­lig­ne gave­hau­ger med, ble an­tall ga­ver plut­se­lig ikke så vik­tig. Hvor­for så jeg ikke for meg det­te sce­na­ri­et i leke­bu­tik­ken? Hvor­for ble jeg re­vet med, hvor­for inn­bil­te jeg meg at mine barn og slekt­nin­gers barn for­tje­ner enda litt til, og enda litt til? Hvor­for sit­ter vi nå her in­ne med et lass av ga­ver til to barn og en an­nen fa­mi­lie med in­gen ting? Urett­fer­dig­he­ten slo meg, slik den plei­er å gjø­re hvert enes­te år, men jeg kun­ne ikke an­net enn å gjø­re min plikt og kose meg. Pak­ke inn de upas­sen­de fø­lel­se­ne til rom­jula.

Som tid­li­ge­re rom­ju­ler går jeg og fun­de­rer jeg på hvor­for vi fei­rer jul. Hvor­for fort­set­ter vi med den­ne helt opp­slu­ken­de tra­di­sjo­nen, ge­ne­ra­sjon et­ter ge­ne­ra­sjon, uav­hen­gig om vi li­ker det vi gjen­tar i det uen­de­li­ge? Sva­re­ne kan va­ere man­ge. All opp­lad­nin­gen gjen­nom sko­le, barne­hage, jule­bord, kon­ser­ter og jule­ar­ran­ge­men­ter har en utro­lig sam­len­de funk­sjon. Vi har noe fel­les å pra­te om, vi har en unn­skyld­ning for å tref­fes og kose oss eks­t­ra. Vi får lys i det lan­ge, kal­de mør­ket, og vi­dere­fø­rer tra­di­sjo­ner som vek­ker var­me min­ner i både barn og voks­ne.

Nors­ke jule­tra­di­sjo­ner knyt­ter oss sam­men som na­sjon, og vi får en unn­skyld­ning for å fei­re det ty­pisk nors­ke – el­ler im­por­te­re de ku­les­te kul­tu­rel­le im­pul­se­ne vi vet om fra USA. For noen er det en an­led­ning til å va­ere om­tenk­som­me oven­for and­re, på den ene el­ler den and­re må­ten. Det er her, ved det­te sis­te punk­tet, jeg kjen­ner at man­ge har et for­bed­rings­po­ten­si­al. I det mins­te jeg. Jeg kan opp­ford­re and­re på so­sia­le medi­er å ofre en tan­ke til dem som ikke har det så godt, el­ler set­te pris på det vi har, men hva be­tyr nå det for alle dem som gru­er seg til jula? For alle som ser na­bo­ene rei­se bort el­ler byg­ge opp fest­nin­ger rundt sin in­ter­ne jule­hyg­ge og gave­bord, hvor kun fa­mi­lie slip­per inn?

Jeg opp­ford­rer alle til å kjen­ne på det blaf­fet du kan­skje har kjent av dårlig sam­vit­tig­het el­ler fø­lel­se av urett­fer­dig­het. Hvor­dan kan vi fak­tisk va­ere med å spre litt gle­de til dem som bare går og ven­ter på at jula skal gå over? Det for­und­rer meg at det­te ikke er et tema som dis­ku­te­res mer i vårt for­un­der­li­ge land. Noe vi kan, er å byg­ge ned fest­nin­ge­ne. Åpne dø­re­ne. De­le på ma­ten, god­te­ri­et, le­ke­ne, hyg­gen. Det er all­tids plass til noen til.

Hva med et åpent ar­ran­ge­ment nes­te rom­jul? Jula tren­ger ikke å va­ere den mest eks­klu­de­ren­de, selv­sen­trer­te ti­den på året, hel­ler tvert imot. Kan­skje kan du bry­te en tra­di­sjon nes­te jul - for å tes­te ut hva jula egent­lig hand­ler om? Kjenn et­ter på hvil­ke tra­di­sjo­ner du els­ker, og hvem som gir deg en em­men smak i mun­nen. Skal du hol­de på en tra­di­sjon for­di det er tra­di­sjon? eg vil ikke for­tel­le deg­hvor­dan du skal fei­re jula di. Det fin­ner det best ut av selv. Husk nå at du har et hode du kan ten­ke med selv, og at du har tid til å fun­de­re. Ta deg en tur ut og tenk. Til­lat deg å kjen­ne på de kom­pli­ser­te fø­lel­sen. Snakk om det. Gjør noe.

J

FOTO: NTB SCANPIX

Hver rom­jul kjen­ner jeg på den sam­me fø­lel­sen av at vi er en skrudd ver­den. Kan­skje den­ne gan­gen mer enn før, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.