Et historisk øyeblikk

●●Klokka var ti på sju om morgenen lørdag

20. januar da jeg låste meg inn i det jomfruelige avisbygget.

Det er ofte tungt å karre seg opp til de tidlige nyhetsvaktene i helgene, men denne dagen visste jeg at vakta var historisk.

Dette var den aller første dagen Faedrelandsvennen tok i bruk det nye bygget på torvet, naer 46 år etter at hovedkontoret like ved samme sted ble sprengt i lufta 27. februar 1972. Vi var hjemme igjen, og jeg skulle bli den første journalisten som tok i bruk bygget.

Jeg stod litt i deskområdet og hørte på suset fra skjermene. Tok en selfie av det trøtte trynet mitt. Sjekka om kaffemaskinen virka. Rigga til utstyret og fyrte opp Pcen.

Siden it-guruene hadde gjort jobben var det lett å komme på nett og finne Agderpolitiets twitterkonto. Der stod det om de vanlige tendensene til fyllebråk, og jeg tok på headsettet og slo nummeret som så mange ganger før.

«God morn. Det er Eikeland fra Faedrelandsvennen. Det ser ut til å ha vaert ganske rolig?» ●●Knapt noen av oss som var til stede på Krfs landsmøte 2. november, vil glemme det.

Spenningen var bygget opp gjennom fem uker. Lokallagsmøter. Fylkesårsmøter. Valg av delegater. Representativt eller vinneren tar alt. Røde eller blå. Eller gule. Regjeringskrise eller regjeringsutvidelse. Eller status quo.

I landsmøtesalen kremtet møteleder Hans Olav Syversen i mikrofonen. Norges politiske fremtid skulle avgjøres. Vi på pressebenken forberedte oss på intense jubelscener fra de som vant.

Det kom ett gledeshyl. Og det var ikke fra en delegat, men fra tilhørerbenken. Seierherrene la bånd på seg. Taperne skulle vises respekt. Men disse sekundene ble også en forløper for det vi fortsatt opplever: Usikkerhet. Hva skjer nå? Med KRF? Med regjeringen? Med landet?

Dramaet fortsetter i 2019.