DE VAR SOLKORSETS BISKOPER
Flere av dem forkynte i kirken at Vidkun Quisling og Adolf Hitler var sendt oss av Gud. To av dem entret prekestolen i hirduniform.
Da Høyesterett la ned embetene i desember 1940, sto kirken fram for å forsvare rettssikkerheten i Norge. Mange prester talte mot nazismen. Over 200 ble avskjediget, fengslet, internert eller forflyttet, forteller Geir Thorsdahl i boka «Quislings biskoper». Thorsdahl, som er bosatt i Arendal, har master i historie med fascismen som spesialfelt.
To av biskopene hadde tilknytning til Arendal. Brødrene Ludvig Daae og Dagfinn Zwilgmeyer vokste opp i byen og ble biskoper i Skien og Bjørgvin.
Ingen andre fylker i landet kunne vise til så få Quisling-lojale prester som nettopp agderfylkene. I Vest-agder var tallet null, i Aust-agder først to – for så å gå ned til null! På landsbasis var det 60 av i alt 700 prester som støttet Nasjonal Samling.
– Kirkekampen skulle bli historien om en vellykket ikke-voldelig motstandskamp mot et brutalt regime, sier Thorsdahl.
MARONI SENTRAL I KAMPEN
Frontene ble skjerpet allerede 25. september 1940, da rikskommissaer Josef Terboven oppnevnte Ragnar Skancke som kommissarisk statsråd for kirke og utdanning.
Oslobiskop Eivind Berggrav var sentral i kirkekampen, det samme var biskopen i Agder, James Maroni. De var viktige brikker bak det såkalte «Hyrdebrevet» som ble lest opp i de fleste kirkene i februar 1941. Her markerte prestene at rettssikkerheten ikke lenger rådet i Norge. Volden som Nshirden sto bak, ble kritisert.
«Hovedbudskapet var at når samfunnets øvrighet tillot vold og urett og øvet press på sjelen, da var kirken samvittighetens vokter. Situasjonen var nå kommet så langt at det var kirkens plikt å protestere», skriver Thorsdahl.
Etter hvert nedla hele 92 prosent av dem sine embeter i protest mot nazistyret.
SANG SALMER I PROTEST
Alt toppet seg da Vidkun Quisling ble utropt til ministerpresident under Statsakten på Akershus 1. februar 1942. Samtidig skulle Quisling hylles med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Men klokken 11 var kirken nesten tom. På benkene satt bare noen få Ns-folk og medlemmer av hirden.
Presten, som var Ns-sympatisør, strevde med sin preken. Og utenfor kirken tok en stor menneskemengde til å samle seg. De ventet på den neste gudstjenesten som skulle holdes av den populaere domprosten Arne Fjellbu.
For å hindre fullstappet kirke stengte politiet dørene alt en halv time før gudstjeneste-start. Så da Fjellbu entret prekestolen, var benkene halvtomme. Men fra de mange som sto utenfor, lød «Vår Gud han er så fast en borg».
Fjellbus handling ble betraktet som en politisk demonstrasjon, og Quisling avskjediget ham.
NEDLA SINE EMBETER
23. februar møttes biskopene i Oslo og nedla sine embeter.
Etter hvert ble en rekke Ns-lojale prester satt inn som biskoper. Ns-regimet avviklet Agder som eget bispedømme. Aust-agder ble lagt til et nyopprettet bispedømme i Skien, mens Vest-agder ble overført til Stavanger. Ns-biskopen Lud-
vig Daae Zwilgmeyer fikk dermed ansvaret for Aust-agder, mens Ole Johan Kvasnes tok over Vest-agder.
Kvasnes fikk store problemer med prestene i Vest-agder. Det var ikke en eneste lojal prest å oppspore! Like vanskelig var det å finne folk til å bemanne de nye og Nskontrollerte menighetsrådene. Disse rådene hadde ingen prester med seg og ingen menighet bak seg, skriver Thorsdahl.
Feyling prøvde å overtale prester han kjente til å ta over kall som ikke var betjent av lojale prester. Blant annet vendte han seg til døvepresten i Stavanger og lokket med et sørlandsk kall. Det var 20 kyr, fire hester, en stor flokk sauer og en deilig prestegård, kunne Feyling fortelle. Presten hørte tålmodig på og spurte: «Si meg – følger der menighet med?» Nei, det måtte Feyling innrømme at det ikke gjorde.
I Aust-agder var situasjonen den samme – med et par unntak. Det ene var svogeren til propagandaminister Gulbrand Lunde. Sognepresten i Herefoss, Christian Hansteen, var Ns-medlem. Kirkestyret konstituerte ham til biskop i Agder, men da var Hansteen i ferd med å få andre tanker om nazismen.
Etter en samtale med Maroni sendte han et telegram til Lunde der han anbefalte en kursendring i regjeringens kirkepolitikk. Hansteen meldte seg ut av NS, men fortsatte som sogneprest i Herefoss.
Da Gulbrand Lunde og kona Marie døde i en bilulykke i 1942, valgte Christian Hansteen og kona Lagertha å dra til Oslo for å overta omsorgen for ekteparet Lundes to barn. Like etter sluttet Hansteen seg til kirkeopposisjonen – samtidig som han hadde adoptert de to barna. Hansteen ble aldri arrestert, men saken vakte stor oppsikt.
GLØDENDE ANTI-KOMMUNISTER
På landsbasis ble 32 menn urettmessig ordinert til prest. De fleste hadde ikke godkjent teologisk utdannelse. Disse såkalte lekmannsprestene var foraktet overalt.
Det at det store flertall av prestene hadde lagt ned embetene, innebar ikke nødvendigvis at de forlot menighet, prestegård eller kirkebygning. De stedene der det oppsto problemer, var helst der det fungerte en Ns-lojal prest. Da forlot gjerne motstandsprestene kirken og forflyttet de kirkelige handlingene til et bedehus eller til en kirke som ble betjent av en likesinnet prest.
Ns-biskopene var svaert ulike, men de hadde en felles politisk grunnholdning der de først og fremst var anti-kommunister. Mange var bekymret over avkristningen i samfunnet. Ludvig Zwilgmeyer pekte ofte på tyskernes vellykkede kamp mot pornografi og prostitusjon. Alle hadde forakt for folkestyre og liberale ideer og sluttet opp om førerprinsippet.
«Det var en eventyrlig karrierereise for alle som takket ja til en biskops stilling og verdighet», skriver Thorsdahl. Og de som måtte betjene flere embeter, fikk et betydelig lønnstillegg. Men alle var nok ikke klar over hvilket minefelt de beveget seg inn i, alle ble ytterst upopulaere.»
UENIGHET OM JØDENE
Ns-biskopene hadde ulike syn på jødespørsmålet. Biskopen i Hamar, Georg Falck-hansen, sa 27. november 1942, like etter at de fleste jødene var blitt transportert til gasskamrene: «Hele deres streben går ut på å ødelegge oss både økonomisk, moralsk, politisk og religiøst. (…) Jødene er en pestbasille i folkelegemet.»
Ludvig Zwilgmeyer skrev at jødene aldri kunne bli skikkelige nordmenn og at de søkte å utnytte det folk de bodde blant. Broren Dagfinn tok imidlertid ved flere anledninger avstand fra den antisemittiske politikken. Da han i 1943 fikk brev fra Feyling om å skrelle ut det jødiske i den nye salmeboken han hadde fått ansvaret for, avviste Zwilgmeyer dette bestemt.
Einar Lothe, biskop i Nidaros, var blant de ytterliggående. Når han en sjelden gang sto på prekestolen, tok han gjerne på seg hirduniform og holdt politiserte prekener.
STRAFFESAKER ETTER KRIGEN
Etter krigen ble det reist straffesak mot ni Ns-biskoper. Ole Johan Kvasnes og Georg Falck-hansen slapp av helsemessige årsaker. Dagfinn Zwilgmeyer fikk den laveste straffen, 3,5 år. Da han satt i tvangsarbeidsleir i Åmli, aksjonerte en rekke arendalsborgere, også gamle motstandsfolk, for å få ham frigitt. Mange syntes han fikk en urettmessig streng dom ettersom han hadde trukket seg fra biskopstillingen og meldt seg ut av NS i august 1943. Som den eneste av Ns-biskopene gjenvant han seinere fulle presterettigheter.
Broren Ludvig Daae Zwilgmeyer hadde skrevet flere artikler under krigen til støtte for Ns-regimet. Han ble idømt tvangsarbeid på fire år.
Hvordan gikk det så med Agders rettmessige biskop, James Maroni? Jo, han ble, etter at han var avsatt 12. mars 1942, pålagt å melde seg til politiet to ganger om dagen og fikk taleforbud. Men «cand. theol.» Maroni talte – for fulle hus.
I 1944 ble han forvist til Årdal i Ryfylke. Der virket han som prest i fem måneder, før han ble forvist til Lillehammer og seinere til Helgøya i Mjøsa. Der satt det fire biskoper og 50 prester ved krigens slutt. Maroni gikk av som biskop i Agder i 1947, 74 år gammel.