De første nordmennene
Vi vet hvem som var først på månen. Vi vet hvem som kom først til Nordpolen og vi tror vi vet hvem som oppdaget Amerika.
Vi vet ataleksander var stor og at nesten alle stammer fra Djengis Khan. Vi vet at folk kan se forskjellige ut, men at de fleste egentlig er ganske like. Vi håper at vi snart skal sende det første mennesket til Mars. Vi håper at vi snart skal forstå kvantefysikk eller at vi skal blåse liv i kunstige intelligenser.
Vi tror vi vet så mye. Fordi vi har internett. Vi tror vi har tilgang på hele historien. Vi tror vi vet nesten alt, men hva har skjedd med alle fortellingene som aldri ble skrevet ned. Hva har skjedd med alt som ikke er bevart og som ikke kan graves frem av ivrige arkeologer? Alle livene som aldri stivnet i rav eller stein. Alle skjebnene vi aldri fikk høre om. Vet vi for eksempel hvem som egentlig var den første som satte sine ben på norsk jord?
Vi vet litt om hvor de første menneskene kom fra, hvordan de levde og hvordan de så ut. Vi kan kanskje tenke oss til hvilke historier de fortalte til hverandre, og muligens se for oss hvilke plagg og tekstiler de brukte for å uttrykke sin identitet. Vi kan laere litt fra utgravinger, hulemalerier og helleristninger. Vi kan finne rester etter bosetninger. Vi kan karbondatere knokler og kartlegge DNA. Vi kan tolke gamle sagn og tyde mytologi, men kan vi egentlig vite hvordan menneskene levde for ti tusen år siden? Kan vi vite hva en tenåring brukte tida på? Vet vi hva de trodde på og hvordan de forholdt seg til likestilling og dyrs rettigheter? J eg har blitt fortalt at vi alle kommer fra Afrika. Etter hvert som tiden gikk spredde menneskene seg nordover, drevet av eventyrlyst og kamp om ressurser. Stadig lenger nord, mens kampene herjet og imperier falt. Høvdinger vokste seg store i takt med ambisjonene. Konger ble født og konger ble drept. Sånn gikk dagene i flere tusen år uten at en eneste selfie ble postet og uten at en eneste wikipedia-artikkel ble oppdatert.
De laerde strides ennå om hvem som var de første som satt sine føtter på norsk jord. Hvor de kom fra og hva de hadde med seg i bagasjen. Noen historikere hevder at de kom inn fra nord via Kaukasus, Finland og Sverige. Andre hevder at de kom fra et sted ute i Nordsjøen. Doggerland, et gigantisk landområde som har ligget under vann i tusenvis av år. Området var så stort at det forbant dagens Jylland med England. Tenk at vi har vår egen lille Atlantis, hvis skjebne var låst da isen smeltet og havet vokste. En historie som nesten ikke er fortalt. De hadde ingen steder å flykte. De måtte ta en sjanse. De måtte padle nordover eller se hjemme sine bli slukt av grumsete vann som aldri sluttet å stige. Kanskje var det dem Francis Bacon skrev om?
Uansett hvilken vei de kom fra så var Norge det siste stoppested. Man kommer liksom ikke len- gre bort fra start. De som til slutt havnet i Norge er de samme folka som i dag sovner på bussen og må bli vekket av sjåføren når han til sin forskrekkelse finner en tufsete passasjer i bakerste seterad på siste holdeplass. T enk hvordan Norge så ut før landet vårt hadde fått et navn. Da nasjonen var urørt av menneskehender og bølgene slo inn over nakne svaberg. Tenk på lyden da den første foten traff norsk, urørt sand. Tenk på hvordan hun så ut da hun gikk i land og dro stokkebåten opp etter seg. Hun hjalp sikkert de andre med å fortøye farkostene i le av vinden. De måtte sikkert utforske det nye stedet hvor havet kikket opp mot grønne sletter og store fjell som ruvet i bakgrunnen. Den lille øya de seilte var snart helt slukt av vannmassene og de var helt avhengige av å finne et nytt sted de kunne leve i trygghet. Et nytt sted hvor de kunne fostre opp barna og legge de gamle til hvile i stødig jord.
Jeg tror innvandrerne fra Doggerland trivdes i det nye landet. Jeg tror de nøt godt av alle velferdsgodene de kunne finne i skogen og alle de nye jobbene de kunne ta i fiskerinaeringen. Jeg tror de hadde med seg en hel masse ting som var viktige for dem. Jeg tror de utviklet kulturen sin i møte med den nye naturen og det hissige klimaet. De frøs. De sultet kanskje i perioder, men de ble boende. Etter noen tusen år fant de opp jern og metall. De lagde våpen og store skip som kunne ri på vinden. De plyndret i øst og i vest. Da de var på sitt største og mektigste. Da de var som rikest og hadde alle verdens skatter i statskassa, da kom Paven og tok alt sammen med Olav Digre og resten av gjengen. J eg lurer på hvor mange tonn med vikinggull som egentlig ligger begravd under prekestolen i Vatikanet. Hvorfor skulle ellers noen reise så langt nord, hvis det ikke var penger å tjene på det? Den sagaen har jeg ikke hørt så mange ganger.
Som alltid baserer jeg min forståelse av verden ut i fra de opplysningene noen har skrevet ned en gang, men det ville vaert utrolig om vi virkelig har et korrekt bilde av hvordan ting henger sammen og hvordan vi i Norge har blitt som vi har blitt.
Kanskje er det sånn at vi ikke kan navigere skikkelig om vi ikke vet hvor vi kommer fra? Kanskje vi famler litt i blinde fordi vi ikke har tilgang til hele historien og de hendelsene som har definert oss? Kanskje vi bare handler ut i fra følelser vi ikke vet hvor kommer fra og lar oss styre av instinkter som egentlig bare hører hjemme i steinalderen.
Etter hvert som tiden gikk spredde menneskene seg nordover, drevet av eventyrlyst og kamp om ressurser.