Åpen kirke midt i byen

Preben Aavitslands har utdypet sine tanker om skolegudstjenester og fellesskap (5/1). Jeg er enig i at skolegudstjenestene – som alle kristne gudstjenester – innbyr til deltakelse. Det er ikke museumsbesøk.

●●Og ved slike anledninger har nok mange barn og unge fått viktige impulser til undring og tro. Jeg er også enig med Aavitsland i at foreldrene må ha det avgjørende ord om hvorvidt og eventuelt når deres barn skal takke ja til kirkens invitasjoner.

Selvsagt er dette hverken en kirkelig eller kommunal oppgave. Men når et flertall av foreldrene ønsker skolegudstjenester for sine barn, ser jeg det som en viktig kirkelig oppgave å åpne dørene for dem som ønsker å komme. Og jeg mener at det fortsatt bør vaere en naturlig oppgave for skolen å legge til rette for at dette lar seg gjennomføre. Derimot er det urimelig om et mindretall av foreldrene skal kunne hindre det.

Aavitsland mener å vite at folk flest ikke lenger tror - eller at de tror på noe annet enn kirken. Nå er det vel heller ikke leger gitt å granske hjerter og nyrer på dette punktet, og jeg tror nok at doktor Aavitsland er for bombastisk. Med lang erfaring som prest i møte med alle slags mennesker, i glede og sorg og i hverdag og fest, vet jeg at overraskende mange gir uttrykk for at det å tro er viktig for dem – for noen det viktigste.

Riktignok er det mange slags tro. Det kan vaere en skjør og tvilende tro. Noen ganger en tro som butter mot alt som ikke er til å forstå. Ikke sjelden er det en tro med uforløst lengsel. Og i mange tilfeller en tro med varme glør fra skolegudstjenester og andre kirkelige fellesskap. Den norske kirke stiller ingen krav om hva slags tro den enkelte skal komme med. I kirken skal det vaere rom for alle som ønsker å vaere der. Men det gleder oss om folk kan nå frem til en trygg Kristus-tro. Og Domkirken har som visjon å vaere «Åpen kirke midt i byen!».