Liker å skape debatt
Den nye direktøren for folkehelse mener det er mye bedre at folk møtes rundt ei pølsegryte enn å sitte hjemme hver for seg og spise salatblader.
Du høstet storm da du nylig tok til orde for å sentralisere legevaktordningen i Nye Kristiansand. Var det meningen å provosere? – Absolutt ikke. Hva var formålet?
– Å få en debatt om vi skal ha en slagside mot vest eller om vi skal faktisk bygge en ny kommune, som er mandatet i arbeidsgruppene jeg har deltatt i. Vi fikk forsikringer, både før og underveis i prosessen, at vi jobbet etter blanke ark-metoden, uten politiske føringer eller andre hensyn. Siden kom det fram at det var noen føringer om kveldsåpne legekontor, men i mine øyne er det noe annet enn legevakt.
Hvordan opplever du debatten?
– Som lite saklig og altfor personfokusert.
Kan det vaere frustrerende å komme med faglige råd, og så veier andre hensyn tyngre når politikerne beslutter?
– Jeg har respekt for arbeidsfordelingen, og at politikerne avgjør. Hvis beslutninger tas på grunnlag av følelser og ikke fakta, må de som har makta ta ansvar for det.
Det er ikke første gang du høster storm etter et utspill. Tidligere har du advart mot billig godteri og tatt til orde for å øke prisen på alkohol. Trigges du av å vaere en moralpolitisk gledesdreper?
– Absolutt ikke, men jeg liker å skape debatt. Jeg opplever at det kan vaere stor enighet om målene, men når det kommer til virkemidler som 99 prosent er enige om vil virke, så vil vi ikke bruke dem. Ta alkoholdebatten. Der kjører vi holdningskampanjer, som dokumentert ikke funker. Å begrense tilgangen til alkohol, hvor virkningen er dokumentert, vil vi ikke. Da får vi heller vaere aerlige og si det; at vi vil ha alkoholkonsumet på dagens nivå, fordi virkemidlene er uspiselige.
Du tiltrer som folkehelsedirektør for Agder i vår. Hvorfor trengs en slik stilling?
– Hvis vi ser oss i bakspeilet, har de store kvantesprang i folkehelse ikke skyldtes tiltak i helsesektoren, men i alle de andre til sammen. Et eksempel er sykelig overvekt, som jeg har jobbet med i ti år. Løsningen ligger ikke i at helsesektoren gjør lure ting, for dette er et samfunnsskapt problem. Da sitter jeg i en mye bedre posisjon som folkehelsedirektør enn som overlege på sykehuset. Det handler om alt fra hvordan vi tilrettelegger for aktiv transport, til hvordan vi presenterer maten i butikken. Vi kan gjøre noe med dette i Agder, vi trenger ikke vente på resten av landet. Men det krever vilje, mot, og samarbeid med mange aktører, som naeringslivet.
Tror du folk føler seg pirket i sin dårlige samvittighet med fokuset på helse og livsførsel, og at det kan virke mot sin hensikt?
– Jeg har innsett at jeg ikke er i stand til å anbefale et eneste menneske hvordan de skal leve sitt liv: Jeg vet hva som er godt for meg, men ikke hva som er godt for andre. Noen blir forundret av at jeg spiser sjokolade hver dag. Det er mye bedre at folk møtes rundt ei pølsegryte enn å sitte hjemme hver for seg og spise salatblader. Det sosiale aspektet og betydningen av det i folks liv, kan ikke overvurderes. At folk møtes og drikker to øl sammen, er mye bedre enn at de sitter alene hjemme. Det møtet handler om mye mer enn to øl; det handler om vennskap, den gode samtalen og å lufte ting som er vanskelig i livet. Det er det mye god folkehelse i.
Hva er de største truslene mot folkehelsa i dagens samfunn?
– Utenforskap. En person som faller utenfor, koster storsamfunnet tjue millioner kroner. Det vil si at vi kan investere inntil denne summen per person, og det vil fortsatt lønne seg – forutsatt at det fører til et livslangt arbeidsliv. Jeg er ikke så opptatt av pengesummen, men hva den kan bidra med, og hva det betyr for individet. I Søgne er det tjue prosent flere uføre enn landsgjennomsnittet, i Songdalen femti prosent. Kommune- og fylkesansatte er ikke til for at de ulike sektorene skal fungere, men for at alle familiene skal fungere. Familien er den viktigste arenaen i folks liv, og skal vi få til noe, må vi komme i en posisjon der vi kan hjelpe foreldrene til å mestre sin rolle.
Andre utfordringer?
– Sosial ulikhet i helse. Når vi måler om helsa er god, ser vi et klasseskille. De som har lav utdanning og tjener lite, blir ikke bare mer syke, men det går dårligere med dem når de blir syke enn de som tjener godt og har høy utdanning. Vi ser at ulikhetene øker, til tross statlige mål om å minke gapet.
Hva må til?
– Universelle virkemidler, fordi de treffer alle, som økt sukkeravgift. Politikerne vil nødig røre massene, og gripe inn i den enkeltes liv. Men vi kan ikke jobbe med folkehelse uten å komme med forslag politikerne må ta stilling til. Folkehelse er ikke individbasert, det handler om hvordan helsa fordeler seg i befolkningen, og den er altså skjevdelt. Det må vi jobbe mot. Statens mål er at vi skal vaere på topp tre i verden i folkehelse, men vi er blant topp 15. I Agder må vi i alle fall ta mål av oss å komme opp på landsgjennomsnittet.
Har du eksempel på enkelttiltak som bedrer folkehelsa?
– Hvis jeg skal angi ett temaområde, og kun ri én hest, så handler det om ernaering. Men folkehelse er først og fremst alt annet enn grovt brød og gulrøtter. Får vi ungdom gjennom skoleløpet, er mye gjort. Høy andel i utdanning og jobb betyr enormt. Deltakelse, selvrespekt og god helse henger sammen.
Har du et eksempel på vellykket folkehelsearbeid?
– Island gikk fra verst til best i Europa da de satt i gang et omfattende og gjennomgripende arbeid i 1997. De satte opp tre mål: Barn skal bli sett på skolen, foreldre skal tilbringe mer tid med barna sine og andelen unge som deltar i idrett og kultur skal opp. Blant virkemidlene var høyere aldersgrense for kjøp av alkohol og tobakk, portforbud for ungdom og foreldrekontrakter. Nå er tallet på unge i aktiviteter doblet og foreldre bruker dobbelt så mye tid med barna. Andelen unge som drikker seg fulle i helgene er falt fra 42 til fem prosent, hasjbruken er gått fra 17 til sju prosent, og tobakksbruken fra 23 til tre prosent. Poenget er ikke at vi har islandske tilstander, men at det var politisk vilje til å sette i gang tiltak som berørte folks liv. Island bygde blant annet opp gode og robuste ungdomsklubber og bevilget penger til fritidstiltak slik at alle kunne delta. Jobber vi mot et felles mål om å bedre levekårene for folk, kommer også resultatene.