En drøm for det nye året
«La oss leve for hverandre, og ta vare på den tid vi har» synger Gluntan i slageren jeg husker som en landeplage da jeg var barn. I år er det femti år siden den kom. Min drøm er at de første linjene skal bli motto for det nye året.
Ijula som var så vi Netflixserien «When Calls The Heart» - en serie som i bunn og grunn er «la oss leve for hverandre» omgjort fra teori til praksis. Hos oss ble vi fullstendig revet med av serien, der innbyggerne i den lille western-byen Hope Valley i 1910 nesten kappes om å hjelpe hverandre. Vi klarte ikke å legge serien fra oss før vi - i løpet av få dager - hadde sett alle fire sesongene. Serien er basert på en novelle av den kristne forfatteren Janette Oke.
Effekten av hjelpsomheten i dette samfunnet var formidabel. De som kom innom, ble vaerende. «Bad boys» ble «good boys». Handelen blomstret. Byen vokste. Livet var godt å leve. Det som skjedde, var fascinerende, forførende og drømmende på samme tid. Da serien brått tok slutt. gikk jeg inn i sørgemodus og måtte innse at dette var film, ikke virkelighet. Men er drømmen så naiv at den aldri kan bli virkelighet?
Ikke lang tid før Gluntans slager om å leve for hverandre kom ut, var Elvis Presley preget av oppgitthet og sorg over drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy. Han var såret og lei seg over den ondskap og likegyldighet som preget tiden. «If I Can Dream» ble lansert som singel. Drømmene ble forent: «Hvis jeg kan drømme om et bedre land hvor alle mine søsken går hånd i hånd, si meg, hvorfor, hvorfor kan ikke den drømmen bli sann?»
Den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten skriver i sin siste bok om dagens nordiske samfunn. Han mener det er oppstått et verditomrom, og at dette vakumet er blitt fylt opp av den eneste verdien som gjenstår, penger. «Vi er alle underkastet denne kulturelle forvrengning, vi lever alle i en uvirkelighet», mener han. Det er egoet som styrer oss. Hellsten skriver at «egoet har vaert vår beste venn». H ope Valley er et drømmesamfunn, egoet er der brutt ned til fordel for nestekjaerlighet. Skulle ikke det vaere mulig? Kan ikke neste alle drømmer gå i oppfyllelse?
Alle mennesker er født på samme vis, av en mor og med en far. Alle skal en dag forlate livet, høyst sannsynlig motvillig, og uten å vite noe om et eventuelt liv etterpå. Vi skal leve her og nå. Vi kan håpe og be, eller godta at det ikke er noe mer; men kun de døde vet. Alt levende er i samme bås. Hvorfor tar vi oss ikke da bedre av hverandre, støtter hverandre og bidrar til et bedre samfunn? I stedet spør vi om honoraret eller lønna. Vi prioriteter egoet, slik vi alltid har gjort.
Et samfunn som kun er basert på penger, med økende ulikheter, er kaldt og farlig samfunn. Det preges av misunnelse, mistrivsel, likegyldighet og urettferdighet. I ytterste konsekvens kan det resultere i vold og krig, I året som var, har forskjellene økt enda litt mer. Verdens åtte rikeste menn eier like mye som halvparten av jordas befolkning. Det er blitt flere fattige barn, også i Norge. En venn av meg, som var i full jobb, måtte skille seg fra kona for å overleve. Hver for seg kunne de få hjelp, men ikke sammen. Huset var tvangssolgt, de hadde barn og så for seg et liv på gata. Jeg vet om andre som ble tvunget ut av landet, da de ble kastet på gata i sin fødeby Kristiansand.
Jeg er helt sikker på at de som har minst og er mest ensomme, blir enda mer isolerte av kravet om å skulle leve for bare 6000 kroner i måneden. Det største problemet er ikke skattelette for de rikeste, men at de aller svakeste ikke får nødvendig hjelp når de trenger det, fordi godt betalte politikere frykter det ikke blir lønnsomt nok å jobbe. Arbeidslinja kan vaere nådeløs mot dem som faller utenfor eller bare har en inntekt. I stedet for å ta hverandre i hendene har vi konstruert en ordning som ikke gir rom for feil, utilstrekkelighet eller at noen faller utenfor systemet. J eg har ingenting imot kunstsilo eller andre spenstige prosjekt. Men burde vi ikke først sørge for at alle har det «greit» i denne byen? Og hvorfor krangler vi om prisen på bompenger i stedet for å hjelpe folk med bomregninga?
Jeg har en naiv drøm om at en dag vil denne nasjonen stå opp og leve ut den sanne og samme mening, i Kristiansand som i Hope Valley, at vi vil stå sammen som selvstendige individ, i troa på at alle har de samme rettighetene, at alle har rett og mulighet til de samme godene, at vi alle er mennesker. For vi er alle kommet hit på samme måte, med vår styrke og kraft, med vår omtanke for hverandre, men også med feil og mangler, og med våre svakheter.
Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener. D ette er mitt håp for det nye året. Det er for meg frihet. Fjern alt som lager skiller mellom oss og som skiller barn i fattige hjem fra barn i middelklassehjem; det vaere seg bommer, murer eller lover. La oss få ha troa vår i fred. Det er mitt håp, at politikere - i vår by, på Stortinget og i regjering - skal slutte å snakke stygt om hverandre og i stedet bygge hverandre opp, støtte hverandre og bidra til at alle får det like godt den tiden vi er her på denne jorden.
Tove Lie – blomsterbarnet i norsk lyrikk - skrev i en prolog til et fredsmøte 15.12. 1977:
Det angår deg at lyset skinner, det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.
Arbeidslinja kan vaere nådeløs mot dem som faller utenfor