«Metoo» gjen­tar seg. Når tid skal det ta slutt?

Faedrelandsvennen - - MENING - AN­NE BRITT HOVDEN,

Så skjer det igjen. Igjen og igjen blir jeg ut­satt for over­grep. Når vil det slut­te å gjen­ta seg? Når tid er de for­nøyd med alt det de har og al­le­re­de har fått øde­lagt? Fin­nes det in­gen gren­ser?

Jeg er vi­den kjent for å va­ere ene­stå­en­de og vak­ker. Det ser nå ut som de vil øde­leg­ge meg full­sten­dig, og jeg kun vil bli en skyg­ge av det jeg en gang var.

De er grå­di­ge og hen­syns­løse de som ska­der meg gang på gang, og om­fan­get øker kraf­tig og får sta­dig stør­re kon­se­kven­ser. Den ska­de de nå plan­leg­ger å gjø­re er uopp­ret­te­lig. Nå er det al­vor. Jeg kom­mer i uba­lan­se og det vil få føl­ger. De vil da skyl­de på alt mu­lig an­net enn dem selv. De tar ikke selv­kri­tikk. De­re må ikke tro de­re kan red­de meg, og sam­ti­dig øde­leg­ge alt det jeg er og står for. Da har de­re mis­for­stått full­sten­dig. Man­ge er de som på­ro­per seg å va­ere mine ven­ner, men vi­ser seg å va­ere mine ver­ste fien­der.

Det å ska­de meg vil til syv­en­de og sist også ram­me de­re selv og de de­re er glad i. Når de­re byg­ger ut i så stor ska­la så øde­leg­ger de­re my­re­ne mine som er selve hjer­tet i na­tu­ren. De er svam­pe­ne som for­hind­rer flom. Når de blir øde­lagt fø­rer det til sto­re flom­mer og øde­leg­gel­ser i byg­de­ne og by­ene de­res ved sto­re ned­børs­meng­der.

My­re­ne mine gir mat til fug­ler og er spill­plas­ser for orr­fugl. Sto­re vind­pro­pel­ler dre­per fug­ler i mengde­vis. De fly­ver på sine kjen­te sti­er ofte i tåke og skum­ring. Og uten at de vet det så er det satt opp sto­re hind­rin­ger som de ikke er kjent med. Det blir en ka­ta­stro­fe for meg der­som ut­byg­ging skjer i det tem­po­et som er nå. Det er en stor ri­si­ko for at fle­re ar­ter blir ut­ryd­nings­tru­et og kan­skje for­svin­ner helt.

De­re er også av­hen­gig av meg en­ten de­re vil el­ler ikke. Alt i na­tu­ren er nøye satt sam­men og har en fin ba­lan­se som nå er tru­et. Jeg er en be­skyt­ter for alt le­ven­de i na­tu­ren, men har sto­re pro­ble­mer med å kla­re den opp­ga­ven frem­over. For kjerne­om­rå­de­ne som noen ar­ter er av­hen­gi­ge av blir mind­re og mind­re.

De­re ser ikke at det er et sam­spill mel­lom det jeg har å brin­ge er både gle­de og nød­ven­dig­het for men­nes­ker, dyr, fug­ler og alt det som le­ver. Jeg be­ri­ker de­re men­nes­ker. Fred og ro som in­gen byer og men­nes­ke­li­ge verk kan gi.

For­di de ska­der meg så har det skapt fiend­skap men­nes­ker imel­lom. De split­ter fa­mi­li­er, ven­ner og na­bo­er for­di det er ulikt syn på hvor­dan de skal be­hand­le meg. Det blir en kamp mel­lom de som els­ker meg og de som ser en mu­lig­het til å tje­ne pen­ger på min, men­nes­ker, fug­ler, dyr og det øko­lo­gis­ke mang­fol­dets be­kost­ning.

Etter øde­leg­gel­se­ne har man­ge måt­te rei­se fra sine kja­ere hjem­ste­der. Na­tur­ra­se­rin­gen, støy, lav­fre­kvent lyd, skyg­ge/ lys kas­ting og vi­su­ell for­søp­ling gjør det for man­ge uhold­bart. De fin­ner ikke hvi­le og ro len­ger, men må flyt­te for å prø­ve å opp­søke det et an­net sted. Men det kan bli sva­ert vans­ke­lig nå frem­over for dis­se pla­ne­ne be­rø­rer halve Nor­ge.

Det blir ropt ut «Metoo» igjen og igjen fra fol­ket i lan­det som blir ram­met av over­grep fra sør til nord uten at det blir tatt hen­syn til. Det er stor for­tvi­lel­se og sorg over alt det jeg blir ut­satt for. Mine san­ne ven­ner prø­ver å hjel­pe, men når ofte ikke fram til de som kan si stopp.

Jeg ro­per ut et sis­te var­sko: «Redd meg før det er for sent». Vind­in­du­stri­en vol­der meg stor ska­de og den ska­de de nå plan­leg­ger å ut­fø­re er uopp­ret­te­lig.

La meg få lov til å opp­rett­hol­de min prakt og skjønn­het og fort­satt gle­de de­re i frem­ti­den!

Venn­lig hil­sen de­res venn i ge­ne­ra­sjo­ner «Na­tu­ren i Nor­ge»

ARKIVFOTO

Inn­sen­de­ren tar et opp­gjør med ut­byg­ging av vind­par­ker i vår del av lan­det.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.