En skikkelig reality-sjekk
Noen markerer i kalenderen når tippeligaen begynner. Andre sitter som tente lys og venter på at nasjonens langrennshelter skal konkurrere. Det er noen helt andre sesonger som er viktige for meg.
For eksempel den kommende sesongen av Paradise Hotel. Jeg elsker nemlig reality-tv. Og jeg snakker ikke om den typen der man kan risikere å laere noe. Neida. Her snakket vi det mest rendyrket grumset fra kanalenes søppelbøtte.
●●Jeg innbiller meg at fascinasjonen startet med en god porsjon ironisk distanse. Da første sesong av Paradise Hotel Norge rullet over skjermen i 2009, var jeg på alder med deltagerne. Jeg var også langt mer usikker på meg selv og hva i all verden jeg skulle gjøre med livet mitt, og frydet meg over at det fantes 22-åringer som tok så ekstremt mye dårligere beslutninger enn meg selv. Så dårlige at de endte opp på et fly til Mexico for å kline på TV. Jeg innrømmer glatt at mye av tiltrekningen handlet om at jeg likte å føle meg bittelitt bedre enn disse stakkarene som åpenbart ikke visste sitt eget beste, og ikke forstod at fremtidige arbeidsgivere kommer til å finne altfor mye rart på Google.
●●Men i løpet av sesongen skjedde det noe. Etter hvert begynte jeg av en eller annen grunn å bli virkelig involvert i skjebnene til de ulykksalige hotellgjestene. Så var det gjort.
●●Da Ex on the beach skylte inn over Norge som en vulgaer, nyoperert og hundre prosent klin kokos bølge i fjor høst, var jeg mer enn godt nok forberedt. Det fantes tross alt både britisk og amerikansk versjon fra før, og søta bror hadde selvfølgelig også vaert tidligere ute enn oss. De er alltid et søppel-tv-skritt foran oss. Fryktelig irriterende.
●●Etter dennekjaerlighetserklaeringen til Tvverdens kvalitetsmessige bunnslam, kan det kanskje hende at jeg fremstår som litt enkel i mine valg av kulturelle krumspring. Jeg er ikke det, altså, jeg lover. Rett som det er tar jeg en tur til andre enden av den kulturelle kapital-skalaen.
●●Jeg elsker for eksempel Punkt-festivalen, og synes det er helt nydelig at et sånt arrangement kan ha sitt hjem i Kristiansand. For de som ikke kjenner den: Det er en festival som i all hovedsak er tuftet på eksperimentell elektronisk improvisasjonsmusikk. Konsertene kan vaere krevende, men når man først finner en vei inn i musikken, får man sannelig mye igjen også.
●●For en stund siden snakket jeg med en bekjent om denne kombinasjonen av høy- og lavkultur. Evnen til å gå hjem fra symfoniorkesterkonsert og sette på en deilig episode av Gift ved første blikk – og oppriktig kose seg med begge deler. Hun mente det var noe veldig norsk over det. Det går liksom ikke helt an å bare gå på kunstutstillinger og lese Dostojevskij. Som god nordmann skal du helst se litt på Idol også. ●●Og det er kanskje noe i det. Det er ikke så typisk norsk å vaere rendyrket snobbete. Vi har ikke en voldsom overklassetradisjon, og «folkelig» blir ofte brukt som en hedersbetegnelse blant dem som er flinke til å skjule at de har masse makt, selv om de hører på Plumbo.
●●For minegen del handler det nok også litt om at jeg er påfallende lett å begeistre når det kommer til kultur og underholdning. En av mine venner er kinomaskinist, og jeg husker han med en viss forundring begynte å legge merke til min tilsynelatende totale mangel på kritisk sans. Jeg synes liksom bare konseptet film er en skikkelig god idé. Levende bilder med lyd til. Helt prima. Samme for meg om det er ungarske nisjefilmer om død og fordervelse eller fullstendig forutsigbare actionfilmer.
●●For all del. Det er ikke all kultur jeg elsker. Men det er påfallende sjelden jeg synes noe er direkte elendig. Enten vi snakker om reality eller russiske komponister fra mellomkrigstida.