En nostalgisk fest fra begynnelse til slutt
Nyttårskonserten 2019 frir til publikum og får et rungende ja. Det må vaere lov en gang i året å glede seg over det vi tror er gamle, gode dager.
●●Etter to og en halv time med skikkelig nyttårsmusikk slik vi kjenner den fra nyttårskonsertene i Wien, var det et fornøyd publikum som jublet og klappet til rytmen av «Radetzkymarsj» av Strauss den eldre. Den var bare ett av hele tre ekstranummer. Det første var «Perpetuum Mobile» av den yngre. Og så fikk vi sannelig også denne gangen «Champagnegalopp» av Lumbye helt til slutt.
Nyttårskonsertene er gjennom snart 20 år blitt en kjaer tradisjon i Kristiansand, helt siden den store i Sørlandshallen ved årtusenskiftet. Mange ulike vinklinger har det vaert, fra fjorårets satsning på jubilanten Leonard Bernstein, til fokus på ulike land og tradisjoner – med varierende hell. Et karakteristisk drag ved en del av konsertene etter at Kilden kom, har vaert et element av oppdragende virksomhet i første del, for deretter å feire nyttår litt mer løssluppent i andre del. Denne gangen var det ingenting igjen av dette pedagogiske eksperimentet. Og takk og pris for det.
Denne gangen var det fest fra begynnelse til slutt. Det stod ikke minst dirigent og fiolinist Julian Rachlin for, godt hjulpet av kveldens elegante, morsomme og informative konferansier Herborg Kråkevik.
To av hennes innslag naermet seg revynummer, ett med karakteristikker av dialekter og folkeslag rundt om i landet, og aller mest et langt hilsningstelegram fra statsminister Erna. Kostelig var det, herlig frekt og freidig, og for øvrig holdt hun seg forbilledlig til å introdusere og kommentere det musikalske programmet.
Orkesteret yter djervt under Rachlins levende og livlige ledelse. Her kom de klassiske perlene på rekke og rad, jeg vil tro de aller fleste i den fullsatte salen kjente hvert eneste stykke på programmet.
Deilige «Blomstervalsen» og valsen fra «Tornerose» av Tsjaikovskij, Kreislers «Schön Rosmarin», «Liebesleid» og «Liebesfreud», og en rekke Strauss-valser og -polkaer, avslutningsvis med «An der schönen blauen Donau».
Det er nostalgi-musikk, noe Kråkevik gjorde et nydelig poeng av da hun siterte fra Zweigs «Verden av i går». Det er musikk som varmer fordi den er kjent, og fordi den er god og baerer masse kvaliteter. Årets nyttårskonsert består kun av perler, som direktør Rebbestad sa innledningsvis, og det ble som han spådde, at vi forlot salen i perlehumør. EMIL OTTO SYVERTSEN