Kultforfatter uten mye på hjertet

ROMAN «Transitt»

Rachel Cusk. Oversatt av Agnete Øye Gyldendal

Den andre boka i trilogien til kanadisk-britiske Rachel Cusk fremstiller mennesker som skip som stille passerer hverandre i nattemørket.

●●«Jeg er ikke en sånn forfattersom kan skrive interessant om et dobesøk», sa bragevinner Tore Kvaeven i et intervju før jul.

Kanadisk- britiske Rachel Cusk er en slik forfatter, hun har samme evne som Karl Ove Knausgård til å lage malende beskrivelser av hverdagsligheter. Den andre boka til Cusk i en trilogi som er oversatt til norsk, likner den forrige, «Omriss», i den forstand at jeg-personen fortsatt er en kvinnelig, britisk forfatter som har samtaler med stadig nye folk.

Kapitlene presenteres som en slags skisser, noen ganger med underfundig slutt, skisser som umiddelbart ikke ser ut til å henge sammen, men som vi etter hvert skjønner handler om samme dama som snakker med folk her og der.

Så godt som alle hun snakker med prater, som i forrige bok, utelukkende om seg seg selv, og alle snakker om eksistensielle ting – før de enten forsvinner ned i en nedgang til undergrun- nen, eller de på andre måter spaserer ut av historien.

Alle blir som en slags båter som stille seiler forbi i nattemørket, man observerer dem, samhandler på en distansert måte med dem, før de igjen er oppslukt av mørket.

Ved et par anledninger ringer de små sønnene til jeg-personen gråtende fra farens leilighet, før også de «fader ut» når moren legger på. Ingenting er sterkti denne boka, alt er tonet ned og blir gjerne gjenfortalt i tredje person mellom mennesker som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om hverandre eller om det de blir fortalt. Fortellingen preges av en slags «lede». Ingen gløder, ingen er engasjert, alle ser ut til å kjedes, med unntak av et par små gutter som høres desperate ut i telefonen.

Som leser husker man knapt den ene fortellingen fra den andre, den ene personen flyter sammen med den foregående og den neste.

Så lurer man, hva vil forfatteren med alt dette? Vaskeseddelen gir sin «fasit», som ikke hjelper det ringeste:

«Gjennom samtaler med andre konfronteres hun med spørsmål hun så langt i livet har unngått, om sårbarhet, makt, død og gjenfødelse...».

Forfatteren blir rost av kritikere, men det er tvilsomt om hun får en stor norsk leserskare.valerie