Det trenger ikke å vaere så vanskelig
Hemmeligheten til å komme i god form viste seg å vaere at det ikke finnes noen hemmelighet.
I disse nyttårstider er det nok mange som har satt seg det noe vage målet «å komme i form», som i og for seg ikke er en dum idé. Det er bare en målsetting som er så lite spesifikk at den er vanskelig å måle. Jeg har vaert der selv, da jeg som 17 åring snublet inn på et treningssenter for første gang, med mål om å bli «svaer».
Mye har skjedd siden den gang, med av-og-på-trening, fravaerende struktur, mangelfullt kosthold, flyktige medlemskap på omtrent hvert eneste treningssenter i Kristiansand og enorme mengder bortkastet tid på unødvendig fjas, før jeg endte opp på et i Vågsbygd og fant meg så til rette at jeg har vaert der i fire år nå.
Hemmeligheten skulle vise seg å vaere at det ikke finnes noen hemmelighet. Stikkordene er rett og slett innsats, fokus, progresjon og kontinuitet. Dette vil ikke si at man må bo på gymmet, trene i flere timer hver dag, ha et strengt kostholdsregime eller slutte å leve for noe annet enn trening.
TRENER BEDRE OG SMARTERE
De største endringene for min del, både prestasjonsmessig og rent visuelt, har kommet de siste fire årene, da treningen begynte å bli mer målrettet. Jeg fikk opp øynene for fornuftige treningsprogrammer med smarte progresjonsoppsett og tilpasset mine mål, ble flinkere til å spise det som er bra for meg og ikke minst lot jeg kroppen hente seg inn mellom øktene. Man blir ikke sterk av å trene. Man blir sterk av å la kroppen restituere etter å ha trent, med tilstrekkelig hvile og naering.
Jeg har stort sett, med unntak av rundt åtte uker før konkurranser, hatt tre treningsdager på gymmet i uka, og holdt en jevn fremgang hele veien med dette. Nå drar jeg nok en del fordel av en fysisk aktiv jobb, to (snart tre) unger som krever sitt og en stor hund som trenger aktivisering, men treningen gir meg nok mer overskudd til dette heller enn mindre.
SUPERT TRENINGSMILJØ
Det som nok også har en innvirkning er at når jeg først skal gjøre f.eks. et markløftsett, så er jeg 100 prosent fokusert på det jeg gjør, gir alt, og lar alt annet fare der og da. Man trenger ikke å jobbe så uhorvelig mange timer for å få resultater så lenge man gir alt når man først jobber.
Styrke-/strongmantreningen min foregår for det meste på treningssenteret. Her er det et utrolig godt miljø og plass til alle, fra styrkeløftere med verdensrekorder, bodybuildere, strongman/woman-utøvere, kampsportutøvere, jevne mosjonister og eldre som bare vil holde kroppen i gang, og alle er like velkomne.
Også hender det jo at man gjester andre gym også, som i romjula da vi hadde «maksedag» der min gamle strongmancoach Hans Jørgen Rulffs jobber som personlig trener. Det skulle i utgangspunktet bare vaere noen personer som skulle løfte litt tungt og endte opp som en liten event med naermere 20 deltakere og skikkelig god stemning.
KAMPSPORT IGJEN
Det siste halvåret har jeg, etter mye mas fra min barndomskompis Hans Ringereide, tatt opp en tidligere tråd med kampsport, redusert strongmantreningen til to dager i uka og begynt å trene MMA i Vennesla et par dager i uka. Det har nok har vaert bra for hjerte og lunger, for kondisjonen og arbeidskapasiteten har forbedret seg betraktelig siden da. Etter litt prøving og feiling med programoppsett, blir jeg fortsatt sterkere. Det blir en spennende strongmansesong i 2019, i tillegg til at jeg begynner å kjenne på lysten til å debutere i buret etter hvert også.
Kosthold er definitivt en viktig del av dette med å komme i form. Ikke så mye dette med «ja-mat» og «nei-mat», men viktigheten av å gi kroppen god naering og alt den trenger for å hente seg inn etter harde økter. Så lenge man får inn all naeringen kroppen trenger for å restituere optimalt, er det ikke plass til så mye snacks utenom. Jeg innrømmer at jeg ikke er den som nekter meg selv noe jeg har lyst på, og jeg kan godt finne på å inhalere en tolvpakning smultringer, med mindre jeg holder på med vektnedgang for å klare en innveiing i forbindelse med konkurranser.
Vekt er uansett, med unntak av ekstreme tilfeller, helt irrelevant for hvilken fysiske form man er i. Jeg har nok aldri vaert i så dårlig form som da jeg var 21 og veide 70 kilo med en BMI på 22,9 (normalvektig ut fra min høyde på 175 centimeter). Jeg har i sommer vaert oppe og snust på en BMI over 30 (fedme) og følt meg i toppform, og ligger nå, etter alt kondiskjøret på Mma-treningene på 85 kg, som tilsier at jeg er ganske overvektig med en BMI på 27,8.