Så mange kriser, så liten tid
Det stormer rundt barnevernet. Men det store problemet er ikke at barnevernet innimellom gjør feil. Det er alt det de aldri rekker å gjøre.
Nylig ble enda en norsk barnevernssak kritisert av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Da stormer det rundt barnevernet igjen. Men er det krise i norsk barnevern egentlig? Jeg vil si nei. Og likevel ja. Krisen er ikke at saker klages inn til Strasbourg. Det er ikke rart at det protesteres og bestrides i så vanskelige og alltid umulige avgjørelser som barnevernet må foreta. Det er bra at det norske systemet legger til rette for klager, og at foreldre har kunnskap og ressurser nok til å klage, påpekte professor Marit Skivenes i Aftenposten tidligere denne uken.
Norge er heller ikke det landet der myndighetene oftest overtar omsorgen for barn. Der er vi forbigått av Sverige og Finland, men ligger over for eksempel England, Nederland og USA. At vi ligger høyt på en slik rangering handler i stor grad om hvilken kultur vi har for at fellesskapet tar ansvar for barna våre. Vi tåler mindre enn mange andre land på vegne av våre minste. Som hovedregel er jo det bra. Griper man inn i familier når man ikke burde gjort det, kan det få katastrofale konsekvenser. Men unnlater man å gripe inn når man burde gjort det, er det enda mer katastrofalt. I motsetning til andre rettssaker kan vi ikke slå oss til ro med at den mistenkte er uskyldig til det motsatte er bevist. Norsk barnevern er i front når det gjelder å sette barnas behov først.
Vi har antakelig verdens beste barnevern, og det skulle bare mangle. Barnevernet skal verne om de aller mest sårbare når de har det aller verst. Men norsk barnevern er likevel langt fra bra nok. Det er ikke sikkert vi skal vaere så veldig urolige over at en europeisk domstol kritiserer. Jeg har to andre bekymringer vi burde bruke mye mer tid på. or det første skjer det alt for ofte at vi går inn med individuell terapi og krav, når problemet for familien egentlig er økonomisk. Fattige foreldre er ikke dårlige foreldre, men de har dårligere forutsetninger for å gi god omsorg. Levekårsstress og stadig flytting står i veien for gode avgjørelser og nødvendig trygghet. Ukurante vakter i dårlige jobber gjør det vanskelig å følge opp ungdom på feil kurs. Litt oftere burde vi spørre om noe romsligere økonomi og fast bolig kunne gjort en forskjell, i tillegg til annen hjelp.
For det andre er forholdet mellom oppgavene barnevernet skal løse og ressursene de har til rådighet, helt bakvendt. I en vanlig norsk kommune foregår det kanskje slik: Mor eller far sliter med rus, depresjoner eller psykiske helseplager. Barna utsettes for omsorgssvikt i form av fravaer eller enda verre: psykisk eller fysisk vold. Kanskje melder barnehage og skole fra. Kanskje blir familien invitert til samtaler med barne- og ungdomspsykiatrisk team eller
Det er vanskelig å bygge tillit og erfaring med så høyt gjennomtrekk av ansatte.
familieteam i spesialisthelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten jobber leger, psykologer og pedagoger med lang erfaring og utdanning. Når ingenting løses her, familien ikke vil hjelpes og ingen vet sine arme råd, da sendes problemet til barnevernet. Der møter barna og deres familier dedikerte og hardtarbeidende hjelpere med høyere utskifting, lavere kompetanse og faerre ressurser enn alle de instansene som prøvde først.
Disse skal bygge tillit til familier som sliter og sette inn hjelpetiltak. Men så, hvis det likevel ikke går bedre, da har de samme menneskene etterpå ansvaret for å sette i gang omsorgsovertakelse. Tilliten som er bygget opp, skal rives ned. Da blir det barnevernsnemnd, sterke følelser, noen ganger trusler. Og alltid mye, mye mer jobb.
En Ssb-undersøkelse fra 2014 viste at nesten én av tre sluttet i det kommunale barnevernet hvert år. Det er vanskelig å bygge tillit og erfaring med så høyt gjennomtrekk av ansatte. I en masteroppgave fra 2018 er det gjort intervjuer med noen av dem som slutter, og de forteller om stort arbeidspress, aldri nok tid, lite veiledning og et stort og nesten uoverkommelig ansvar. I en spørreundersøkelse blant medlemmer i FO, fagforeningen for blant annet barnevernspedagoger og sosionomer, oppga nesten halvparten at de har vaert utsatt for vold eller trusler i løpet av de 12 siste månedene.
Midt oppi alt dette skal barnevernet spare penger og jobbe stadig mer effektivt, har regjeringen bestemt. Siden 2015 har Finansdepartementet praktisert Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE), som innebaerer at all statlig forvaltning hvert år får redusert sine budsjetter med mellom 0,5 og 0,8 prosent. Tanken er å tvinge frem effektivisering. Alle ønsker en effektiv offentlig sektor, og mange steder er det mulig å gjøre saksbehandling mer effektiv med digitale hjelpemidler eller smartere organisering. Men hvor skal barnevernet kutte? Økt oppmerksomhet og kunnskap om vold og omsorgssvikt gir flere, ikke faerre barnevernssaker. Det er heller neppe mye å hente på digitalisering av barnevern. Og hvor fort kan man egentlig springe når alt rakner?
Det er så mange kriser, så liten tid og alltid altfor lite penger. Men slikt blir man ikke dømt for.