Kvinnen ved brønnen

Johannes 4,4-30.

Hun skulle gå til brønnen og hun hata det. Det var der de var, alle som snakka – ikke til, men om. Hun var fullstendig klar over at det var mange flere som snakka om henne enn til, så hun valgte den varmeste tiden på døgnet. Da var det faerrest folk. Men hun ble ikke aleine. Jesus var der, og han gikk ikke, selv om hun var både samaritaner og kvinne.

Jøder gikk gjerne omveier for å slippe å innom samaritanernes land. Jesus gikk rett gjennom, og på sin vei gjennom traff han denne kvinna. Han til og med ba henne om vann. Hun syns det var rart, naermest uhørt, og ga uttrykk for det. Han begynte å snakke om vann som aldri tar slutt, og hun ville så gjerne ha det! Ha levende og uendelig vann, slippe å gå denne «walk of shame» hver dag.

Kvinna kan sin religionshistorie, vet hvordan man tilber rett, men han er ikke opptatt av det. Mannen hun møter er mer opptatt av hvor tilbedelsen kommer fra – at den skal vaere ekte, sann og innenfra. Han ber henne hente mannen sin, og hun må innrømme at på den fronten står det kleint til. Han vet det, han vet alt om henne og likevel er det som om han ser henne med gode øyne. Han ser henne ikke som alle de andre. Han kommer liksom helt inn i sjelen hennes.

Det skjer noe ved brønnen den dagen, på den varmeste tiden på døgnet. Et menneske opplever sitt varmeste øyeblikk på innsiden – å vaere elsket på grunn av og på tross av. Hun var så lutrygget da hun kom – nå løper hun, og roper at hun har møtt Messias.

Et kort lite møte ved en brønn, en ny begynnelse. Hun møtte en mann med to uendelige, varme øyne. Det er godt å bli sett av Jesus!