DA JUSTISMINISTEREN BEORDRET LOFTSRYDDING
«… det er hensiktsmessig å begynne på denne tid – idet selve loftsryddingen da faller i tråd med julerengjøringen i de respektive hjem.»
Dette skrev det sivile luftvern i Kristiansand 8. november 1939. Luftvernet tok sikte på å organisere den store loftsryddingen på dager da det ikke ble varslet stort snøfall. Julerengjøringen i Kristiansand i 1939 ble derfor litt spesiell etter at justisministeren hadde beordret loftsrydding. Bakgrunnen var Tysklands aggressive opptreden på kontinentet, og at det gjaldt å treffe forholdsregler.
DET SIVILE LUFTVERN
I Europa var den politiske situasjonen svaert spent gjennom mellomkrigstida, saerlig etter at Hitler kom til makta i 1933. I 1936 fikk Norge en lov om sivilt luftvern, og det ble etablert 27 luftvernkretser i byer og tettsteder. Luftvernkontorene var underlagt politiet. Etter krigen ble luftvernet omorganisert ved nye lover og skiftet navn til Sivilforsvaret.
I brev 10. januar 1939 bestemte Justisdepartementet at det skulle foretas
loftsrydding i Kristiansand luftvernkrets. Brevet er signert Trygve Lie, som da var justisminister, og som senere ble generalsekretaer i FN. Mottaker var politimesteren i Kristiansand, som var formelt ansvarlig for det sivile luftvernet.
Lie skrev at loftene var «… samlingsstedet for alt mulig unyttig og brannfarlig skrap som blir liggende i årevis». Saerlig alvorlig ville det bli «… ved nedslag av brannbomber i tilfelle av luftoverfall». Man regnet med at de små brannbombene eventuelt ville slå gjennom yttertakene og bli liggende på loftene, hvor de kunne forårsake brann.
ØVELSER
Gjennom hele året ble spørsmålet om loftsrydding behandlet av den lokale luftvernnemnda. Parallelt med planen om loftsrydding var det sivile luftvernet opptatt med å planlegge og gjennomføre flere andre tiltak og øvelser i tilfelle krig. Dette ble det jobbet med gjennom 1938 og helt fram til okkupasjonen.
Ett tema var tilfluktsrom. Et annet tema var bruk av gassmaske. I juni 1939 hadde luftvernpolitiet gassøvelser på Gimlemoen. Luftvernpolitiet besto av både sivilt mannskap og politiansatte. Politifullmektig Christian W. Rynning-tønnesen ledet luftvernpolitiets øvelser.
1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen. Frankrike og Storbritannia erklaerte Tyskland krig få dager etter. I oktober gjennomførte luftvernet i Kristiansand en personelløvelse der både disponible kvinner og menn deltok.
BLENDING
Et tredje tema gjaldt anskaffelse av svart blendingspapir som befolkningen skulle laeres opp til å bruke i vinduene. Luftvernet i Kristiansand organiserte blendingsøvelse for eksempel i Grimstad 30. oktober 1939. Luftvernet ga denne formaningen til innbyggerne der: «Det dreier seg ikke om forlystelser, men å forberede seg på forhold som kan bli bittert alvor. Husk på Finland! Vi må vaere glade kan vi slippe med dette!»
Et annet tema var evakuering. Vinteren 1939/40 samarbeidet luftvernet med Rutebileierforeningen, som var villig til å stille alle busser til rådighet på Sørlandet «… om vårt land skulle komme i den situasjon at evakuering blir påkrevet».
LOFTSRYDDING FØR JUL
28. november 1939 gikk det ut ordre fra luftvernet til innbyggerne i Kristiansand om at alle i byen skulle utføre loftsrydding i dagene 4.–7. desember. Skrotet skulle settes ut på gata hver dag mellom kl. 9 og 11. Lastebiler som luftvernet leide, skulle kjøre det bort på det offentliges bekostning. Det var straffbart å ikke følge påbudet om rydding. Planen bygget på erfaringer som ble høstet under loftsryddingen i Oslo. Politimester Ludvig Filip August Hermansen var formelt ansvarlig for det lokale luftvernet.
Politifullmektig Anders Eckhoff var luftvernets sekretaer. Ingeniør Haslerud ved Stadsingeniørkontoret, som var brannsjef, var medlem av luftvernnemnda. Politikonstablene Lund og Fronth deltok som kontrollører på vegne av luftvernkontoret. I løpet av de fire dagene med loftsrydding kontrollerte de to konstablene 800 loft, som utgjorde ca. en tredel av byens hus.
MYE SKRAMMEL
Ubrukelig jernskrammel kunne man enten selge til skraphandlere eller kaste på dynga. Noen benyttet ryddeaksjonen til å kvitte seg med skrammel som ikke nødvendigvis hadde vaert oppbevart på loftet.
Blant det som ble samlet inn, var ødelagte sykler, barnevogner, jernsenger og diverse maskiner og apparater. Også en god del gammeldagse gasslykter som hadde hengt i bestestuene, ble satt ut for bortkjøring.
Oppfliset tauverk ble båret ut, for det var den rene lunta og kunne lett antennes. Hvis
det ble satt ut ski, staver og annet som barn kunne bruke, skulle slikt overlates til folkeskolene til utdeling blant fattige skolebarn.
STRADIVARIUS?
Sjøfartsmuseet, Norsk Teknisk Museum og Norsk Folkemuseum annonserte i forveien at huseierne måtte vaere oppmerksomme på det som var av interesse for disse institusjonene. Kulturinstitusjoner skulle få kjøpe verdigjenstander som eieren ville avhende.
Det var mye som dukket opp, blant annet en fiolin som angivelig var fra 1773, og som noen hevdet var en ekte Stradivarius. Gamle kister kom stadig for dagen. De ble trolig plassert i kjelleren eller inne i leiligheten hvis de ikke ble gitt eller solgt til et museum eller overlatt til en slektning som bodde utenfor byen.
I avisannonser i forveien varslet Statsarkivet i Kristiansand om at gamle protokoller, regnskapsbøker, dokumenter, almanakker og annet som kunne ha historisk verdi, ikke måtte kastes før det var gitt melding. Likevel oppdaget man på dynga blant annet en forhandlingsprotokoll for en av fagforeningene i byen. Den ble berget fra bålet.
SLAGSMÅL OM DEN UNGE HUSTRU
Det ble kastet mengder av bøker, aviser og andre trykksaker som bibliotekene formodentlig ikke var interessert i. Avisene meldte eksempelvis om salmebøker fra 1800-tallet. Ifølge avisene var «papir» blant det som dominerte på lassene til avfallsplassen.
Ei bok som det ble slagsmål om, var Den Unge Hustru, eller Hemmeligheden ved et lykkeligt Aegteskab. Det er uvisst hvem som ble den lykkelige bokeieren.
Tar vi en titt i et eksemplar av boka i dag, ser vi at den var oversatt fra svensk, med ukjent forfatter. Boka ble utgitt i Horten i 1886 og 1887, med forord av residerende kapellan Thorv. Bugge.
Poenget med tittelen er ikke å få fram at det er best for et ekteskap at kona er mye yngre enn mannen. Boka var myntet på kona i unge, nygiftede ektepar. Ifølge kapellanen var det den unge hustrus ønske at hun måtte leve «… som en kristen hustru, der er hjemmets skjønneste pryd, mandens stolthed og glaede og børnenes ømme moder».
Boka ville vise hvordan hun kunne oppnå dette gjennom Herrens veier. For den unge hustru gjaldt det for eksempel å holde ut selv om hun oppdaget dårlige egenskaper hos mannen, «… intet kan gjøre dig berettiget til at unddrage din Mand den Kjaerlighed, du er ham skyldig». Rådet var klinkende klart: «Hustruens Kjaerlighed til Manden bør vaere forenet med Agtelse og Underkastelse.»
TØMMING PÅ HESTHEIA
Alt som skulle kastes under loftsryddingen, ble kjørt til en opplagsplass på Hestheia ved Kongsgård rett utenfor byen. Jernskrammel
som havnet der, fikk skraphandlerfirmaet Carl Hansens Eft. v/nils A. Rønning kjøpe for 700 kr. Rønning hadde ansvar for å plukke ut metallet på dynga.
Tremøbler, tekstiler, papir og annet ble brent på et stort bål som flammet alle de fire dagene. Det ble kjørt til sammen 252 lastebillass.
Hvem vet – kanskje loftsryddingen reduserte antall branner da det smalt i byen fire måneder senere. Hvis man utnytter det rike kildematerialet som finnes etter det sivile luftvern, sitter man igjen med et inntrykk av at 9. april ikke kan ha kommet som lyn fra klar himmel på en totalt uforberedt sivilbefolkning.
● Kilder for tekst og bilder:
Arkivet for Kristiansand sivilforsvarskrets i Statsarkivet i Kristiansand.