Når hverdagen kraesjer i klimakrisen
Det er utrolig mange mennesker som kan mye om trafikk og veiutbygging. Kanskje med unntak av de som har det som jobb da.
videre verken veimyndigheter, nasjonale eller lokale planleggere og eksperter eller samferdselforskningen.
Nå vil politiske partier i Kristiansand, med Miljøpartiet De Grønne i spissen, stenge en sentral ut- og innfartsvei av sentrum for privatbilisme. Køen fra Lundsbroa skal dyttes over til Oddernesbroa og gjøre E18 gjennom Kristiansand til en enda større propp. I verste fall. I beste fall – eventuelt – så vil stengingen medføre mindre privattrafikk, slik miljøpolitikerne håper på, og samtidig gjøre Lundsbroa mer gyldig som et alternativ for syklende og spaserende.
Korker det seg bare ørlite til, vil bilister koke over av hersingen av besserwisserne i bystyret og dette moralsk betonte overformynderiet grunnet en sak noen av dem kanskje ikke tror på i det hele tatt. Klimakrise liksom? Har vaert flom før også, så ikke kom å lag vanskeligheter i mitt liv.
Dette er en liten sak, strengt tatt, men et symptom på en større. For hvis du anerkjenner at klimaendringer finnes og at de er menneskeskapte, så er det midt i kjørefeltet i en veibane naer deg det politiske slaget står. Der hvor hensynet til klima kan forringe enkeltmenneskers liv. Der hvor hensynet til klima kan gjøre livet vanskeligere, mer tungvint og kanskje også – mer kostbart. Når klimakrisen treffer hverdagen til folk flest blir det komplisert å bli populaer politiker. Og enda større kollisjoner når klimakrisen treffer fordelingspolitikken. Når fattige må betale like mye av prisen for det dårlige klima, som de rike. Eller Tesla-eierne, som de også kalles.
2019 kan bli det første året med trafikkvekst etter at rushtidsavgiften ble innført i Kristiansand i 2013. De ni første månedene viste en økning på 1,7 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Vi er en sinke på klimakutt i forhold til mange andre byer. Vi har ingen stolt tradisjon som miljøby, men likevel aner vi raseriet som kan komme hvis trafikken skal strupes ytterligere. Men noe må gjøres. For til slutt blir det kanskje et spørsmål om hva som er verst for folk flest: ugjendrivelige klimaendringer med alt det fører med seg. Ekstremvaer, flom, tørke, naturendringer, tapt artsmangfold og folkevandringer vi kanskje ikke har sett maken til i moderne tid. Eller – å ta bussen til jobb.