Studentparlamentet og Filadelfia
En må spørre seg om det virkelig – virkelig! - går ungdom der oppe på den flotte campusen med en så ømfintlig intoleranse at de ikke kan overvaere en forelesning i et lokale som eies av en organisasjon med et livssyn de ikke selv deler.
Jeg forstår at professorene som skrev kronikken i Faedrelandsvennen torsdag 28. november er bekymret. Vi har faktisk blant oss ressurssterk ungdom som er i ferd med å bygge over seg en himmel så lav at til slutt bare dyr kan bevege seg ubesvaeret under den.
Helst vil en jo se dette som et umodent utslag av behov for å
markere et tidsriktig tema. Det er «in» å markere avstand til religiøse autoriteter.
Professorene nevner en sak som var oppe for EMD i 2011: at det hang et krusifiks i klassevaerelset foran italienske elever ble innklaget for domstolen, men ble ikke ansett å krenke elevenes menneskerettigheter.
Det kan også nevnes at Norge ble dømt for ubalansert religionsundervisning i favør av kristendommen i det davaerende KRL faget i 2007, dog med aksept for et betydelig handlingsrom i utformingen av undervisningen.
Men fra disse (tidstypiske) sakene og til at forutsetningsvis voksne studenter ikke skal greie å oppholde seg noen timer i et lokale eid av en kristelig organisasjon, er det en stor nivåforskjell. Studentenes frykt for undertrykkende krefter synes å grense mot det parodiske.
Så er det sånn at vi kommer med hver vår fortid. Da jeg i sin tid gikk på jussen i Oslo avla jeg en deleksamen i Misjonshuset, for anledningen leid ut til Universitetet. Helt vanlige studenter, sikkert ikke mange kristne. Kanskje ingen.
Men ingen klaget over lokalene. Tanken om at symbolene der fremme skulle forstyrre konsentrasjonen falt oss ikke inn. Det aktuelle decenniets tidsånd hadde ennå ikke glidd ut i nåtidens irrasjonelle fremtoning.
Professorene bak kronikken torsdag 28. november sliter kanskje med en umulig dialog. Men det er uansett å håpe at det ikke er skyggen av kommende alvorlig trøbbel som kastes over oss her. EVA KOLBERG TØNNESSEN, cand.jur.