KRF og konverteringsterapi
Den eneste formen for terapi som ikke er lovregulert, er den som ikke virker.
Iet innlegg i Fvn 11. november argumenterer Jorunn Gleditsch Lossius mot et forbud mot såkalt konverteringsterapi. «KRF tar sterk avstand fra alle påtvungne, oppsøkende eller aggressive forsøk på å endre menneskers legning» skriver Lossius, og legger til at vi allerede har et vern mot dette i eksisterende lover. Ifølge Lossius vil ikke et forbud ha effekt, og bekymrer seg for ytringsfriheten.
Lossius har rett i at norsk lov gir beskyttelse mot vold og tvang, uavhengig av hvilket kjønn man har eller hvem man forelsker seg i. Men vi har både tall og enkelthistorier som viser at denne beskyttelsen ikke strekker til i noen religiøse miljøer. Når en religiøs autoritetsperson aktivt forleder sårbare mennesker til å tro at de selv sitter med muligheten til å endre sin legning eller identitet, så er det ikke utøvelse av ytringsfrihet. Det er maktmisbruk og psykisk vold.
Vold defineres som enhver handling rettet mot en annen person som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil (Isdal 2000). Forsøk på å endre menneskers legning eller identitet trenger altså ikke vaere «påtvungne, oppsøkende eller aggressive» for å defineres som vold. Psykisk vold kan vaere enda mer skadelig når den er fordekt som godhet, omsorg eller et ønske om vedkommendes beste. Når et menneske ikke får lov til å vaere seg selv, så er det psykisk vold. Det er også derfor vi ser at det får så alvorlige konsekvenser.
Hvilke faglige argumenter er det KRF støtter seg på når det så bastant hevdes at «et forbud løser ingenting»? Gjennom mitt arbeid med vold i naere relasjoner har jeg møtt flere hundre voldsutsatte. Mange voldsutsatte har over lang tid blitt overbevist om at volden er fortjent eller deres egen skyld. Erkjennelsen av at du er utsatt for lovbrudd er ofte avgjørende for motivasjon, mulighet og mot til å bryte ut av volden. Når volden kommer fordekt, støttet av storfamilie eller et fellesskap hvor du har tilhørighet, er dette spesielt viktig. For den utsatte kan signaleffekten i et lovforbud vaere et, bokstavelig talt, livsviktig budskap: Det er ikke deg, men de som har utsatt deg for volden det er noe galt med, og du har krav på hjelp. At ingen tilkjennegir at de driver med konverteringsterapi bør vaere et argument for, ikke mot, forbud.
I Debatten på NRK 5. november uttalte Lossius at hun mener det urovekkende at man vil gå inn og lovregulere samtalerommet, mellom den som søker hjelp og rådgivning, enten det er i menighetskontekst eller annet. Som fagperson opplever jeg det som langt mer urovekkende at de eneste samtalerommene som ikke er lovregulert, er de som er helt uten faglig grunnlag eller dokumentert effekt. Alle forhold mellom utdannet helsepersonell og deres pasienter og mellom offentlige tjenesteytere og deres klienter, er strengt definert og lovregulert.
Det mest graverende i Lossius argumentasjon er imidlertid følgende: «Bevisstgjøring av barn og ungdom om egne grenser og sosial kontroll» foreslås som tiltak fremfor å forby skadelige forsøk på reorientering. Lossius mener at barna og ungdommene må laeres opp til å forstå at «ikke alle slags terapiformer og behandlingstilbud nødvendigvis er sunne».
Det å bygge opp tillit og trygghet hos saerskilt utsatte barn til offentlige tjenester og behandlingstilbud en forutsetning for å kunne hjelpe barnet. Når vi som driver med voldsforebyggende informasjonsvirksomhet til barn og unge er vårt viktigste budskap: «Si det til en voksen du stoler på». Vi kan selvsagt ikke laere opp barn til selv å vurdere kvaliteten av de som skal hjelpe dem, vi må stille krav til hjelperen!
Skal vi forebygge dette må vi vaere utholdende, mener Lossius. Men det er ikke Lossius som må holde ut. Det er hver eneste en av de enkeltpersonene loven skal beskytte som vi får håpe så inderlig at holder ut.
LENE MORDAL, sosialfaglig offentlig ansatt med videreutdannelse i vold i naere relasjoner