Solformørkelsen som gjorde Einstein til en verdensstjerne
I løpet av noen få dager høsten 1919 gikk Albert Einstein fra å vaere en nesten ukjent person til å bli verdensberømt. Hvordan kunne en fysiker som hadde utviklet teorier som er uforståelige for de fleste oppnå en slik status?
Einsteins gjennombrudd på fysikkens scene kom i 1905 da han var 26 år og arbeidet som teknisk ekspert på et patentkontor i Bern. Det året publiserte han to av fysikkens viktigste teorier noensinne. Den ene teorien, kalt den spesielle relativitetsteorien, gjorde han til en stjerne i fysikkens verden.
Einstein utledet relativitetsteorien utfra en antakelse om at farten til lyset er konstant. Når vi måler farten til en bil, blir ikke resultatet det samme om vi står i ro eller er i bevegelse i forhold til bilen. Har vi samme fart i samme retning som bilen, er den i ro i forhold til oss. Vi sier at fart er en relativ størrelse. Men lysets fart er ikke relativ. Uansett hvordan vi beveger oss i forhold til en lyskilde, vil vi alltid måle at farten til lyset er 300.000 km per sekund i forhold til oss.
Likningene Einstein utledet utfra denne antakelsen hadde mange overraskelser å by på. En av dem er at tid er en relativ størrelse. Tiden vi måler er avhengig av farten vi beveger oss med. Jo større fart vi har, desto lenger varer sekundene. Dersom vi gikk ombord i et romskip og holdt en fart på 99 % av lysfarten i 2 år før vi landet, kunne vi brukt Einsteins likning til å beregne at på jorda har det gått 14 år siden vi dro. En annen overraskende konsekvens er at masse og energi er sammenkoblet. Energi kan omformes til masse og masse kan omformes til energi. Det er den berømte likningen E = mc2, (E er energi og m er masse) som gir sammenhengen mellom de to størrelsene.
Relativitetsteorien fra 1905 fikk tilnavnet spesiell fordi den ikke omfatter bevegelser som er forårsaket av gravitasjonen (tyngdekraften). Einstein hvilte derfor ikke på sine laurbaer etter 1905 suksessen, men gikk straks i gang med å utvikle en generell relativitetsteori som også omfatter gravitasjonsfenomener, altså en ny gravitasjonsteori. Hans ambisiøse mål var nemlig: «Jeg vil vite hvordan Gud skapte verden.. Jeg ønsker å kjenne hans tanker – resten er detaljer».
For å nå dette målet, måtte han i hvert fall kjenne årsaken til himmellegemenes bevegelser. Gang på gang måtte Einstein imidlertid erkjenne at han var på villspor, men endelig den 18. november 1915 kunne han presentere den generelle relativitetsteoriens likninger for medlemmene i det tyske Vitenskapenes Selskap. Det var nok ikke mange av tilhørerne som klarte å følge foredragsholderens matematiske utledninger, men de fikk helt sikkert med seg det sentrale i teorien, nemlig at rundt tunge legemer er rommet krumt. En av teoriens forutsigelse var at lyset i et krumt område bøyes mot den massen som er opphavet til krumningen. Einstein beregnet at lyset fra en fjern stjerne på vei mot jorda blir avbøyd med en vinkel på 1,7 buesekunder når det passerer naer randen av sola. Ved å fotografere en solformørkelse, ville lys som passerer solas rand muligens bli synlig. Mange forsøk på å utnytte en solformørkelse til å beregne lysets avbøyning ble utført mellom 1915 og 1919, men uten resultat.
At det ville bli en total solformørkelse 29. mai 1919 i områder i Sør-amerika og i Sentral Afrika kunne man forutsi i god tid. Den 8. mars 1919 dro to grupper fra Liverpool, den ene til Brasil og den andre til øya Principe utenfor Guinea i Vest-afrika, for å ta bilder. Ryktene om at målingene hadde bekreftet Einsteins teori spredte seg, og sensommeren samme år hadde de tydeligvis nådd Holland og fysikeren Hendrik Lorentz. I et brev til sin mor skrev nemlig Einstein: «Kjaere mor, gledelige nyheter i dag, H. A. Lorentz har telegrafert og fortalt at den engelske ekspedisjonen har demonstrert avbøyningen av lysstråler fra sola». På møtet i Royal Society 6. november 1919 ble resultatene fra de to ekspedisjonene fremlagt og Eddington konkluderte med at de var i samsvar med Einsteins teori. Dagen etter slo London The Times nyheten opp på forsiden med en artikkel med tre overskrifter: «Vitenskapelig revolusjon» «Ny teori for universet» «De newtonske ideer er styrtet». Dagen dereetter ble Einsteins teori omtalt i New York Times i en artikkel med mangedoblede overskrifter. To av dem var: «Lyset er på avveie i himmelen» og «Einsteins teori triumferer».
Fra den ene dagen til den andre gikk Einstein fra å vaere en anerkjent fysiker i fysikkens verden til å bli en verdensstjerne. Teorien han ble hyllet for forsto verken journalistene eller avisleserne, men de hadde alle et stort behov for den. Den første verdenskrigen hadde etterlatt seg et stort tomrom som måtte fylles med noe nytt. Ingenting kunne passe bedre en ny teori for hele universet. Det var verdenspressen som plasserte Einstein på stjernehimmelen, men det er teorienes utallige bekreftelser i tester over hele naturens skala, fra de minste partiklene til de største galaksene, som er årsaken til at stjernen ikke har falmet.
Teorien han ble hyllet for forsto verken journalistene eller avisleserne, men de hadde alle et stort behov for den.