Til minne – Anker Bertsen Borøy

Krigsseileren Anker Berntsen Borøy har gått bort naer 102 år gammel.

Krigsseileren Anker Berntsen har lagt ut på sin siste reis, han døde naer 102 år gammel 8. januar. Anker var født 10. mars 1918 på Borøya i Søgne. Borøya og Høllen ble hans hjemmehavner resten av livet. Den stillfarne havets helt, skrøt ikke av sine dramatiske opplevelser. På en stillferdig og nøktern måte fortale han om sine opplevelser. Jeg var så heldig å få ta del i hans opplevelser, i krig og fred, ved de ukentlige besøk hos Anker de siste årene. Det var en fantastisk reise.

Det var sjøen som skulle bli Ankers arbeidsplass. De første par årene etter konfirmasjonen var han med og fisket hummer om høsten, linefiske vinterstid og makrell vår og sommer. Ikke lystseilas i åpen båt.

I mai 1940 var han om bord i D/T «Madrono», skipet lå i Antwerpen da Belgia ble okkupert. Den 10. mai ble byen bombet av tyske fly. Under svaert dramatiske omstendigheter forlot Madrono, som det siste skipet, havnen. En bombeeksplosjon kastet Anker mot en vegg og han ble påført en livsvarig skade på sitt høyre ben. Og som verre var, han mistet hørselen på det ene øret. Derved var Ankers drøm om styrmannsskole lagt i grus. Med seg på turen over til England brakte de med seg 4050 jødiske flyktninger.

Nå ble det kovoifart mellom USA og UK for Anker, først med D/S «Madrono» frem til våren 1941 deretter med M/ T«trondheim» til slutten av 1943. Med flybensin som last var ikke dette noe for pyser. Om bord i «Trondheim» opplevde Anker svaert så dramatiske hendelser. Verst var det natta til 14. mars 1943, en tragisk natt. 14 skip i konvoien ble torpedert.

I mai 1944 mønstret Anker på Bergensbåten D/S «Gaston Micard» en 1000 tonner, chartet av US Army, med 40 US soldater om bord. Oppdrag: Forsyne landgangstroppene på strendene i Normandie med ammunisjon og krigsmateriell. Anker fortale at her hadde han sin verste opplevelse: Amerikansk sanitetspersonell anmodet ham om hjelp til å holde i et hjørne samt løfte opp presenningen hvori de la opp falne soldater eller det som var igjen av de falne. Det var faelt, gjentok han.

Etter krigen fortsatte Anker i utenriksfart som tømmermann. Men da han med M/S «Helena» kom midt opp i Cubakrisen i 1962, blant US krigsskip og russiske handelsfartøyer samt stor flyovervåkning, hadde han fått nok. Ved ankomst Europa mønstret han av for godt. Siden etter ble det noe fiske samt jobb på Høllen Skipsverft og Kmv's plastbåtfabrikk.

Siste årene ble det opphold på

Søgne omsorgssenter. Han trivdes godt her, var glad og fornøyd. Maten er brennande god og personale er greit, gav Anker uttrykk for. Helt til for få uker siden var Anker krystallklar, men med nedsatt hørsel, fulgte med i aviser om nasjonale og internasjonale hendelser. Vaer og fiske var et stort tema. Anker klaget lite, med et unntak, han var veldig såret over at krigsseilerne ble hengt ut som fyllebøtter. Det syntes han, meget forståelig, var veldig urettferdig. 8. mai 2017 Frihetsdagen feires i Kristiansand, en stor mengde krigsveteraner er samlet. Anker var ikke invitert! Litt sårt.

Han undret seg over at da han kom hjem etter krigen, var stemningen slik i Norge at det synes som om hjemmefronten nesten alene, hadde vunnet krigen. Vi som seilte i fem år, med krigsviktig last, betydde lite. Ikke minst norske myndigheter sviktet. Engelske og Amerikanske myndigheter verdsatte vår innsats på en helt annen måte som et viktig bidrag i krigen.

Vel kjaere Anker mine mandager blir heretter forandret. Ønsker deg god reise nå som du har forlatt siste havn her på jorden.

Fred vaere med ditt gode minne.