Hvorfor får vi panikk?
Flere ganger i uken tar mennesker kontakt med legevakta fordi de tror de holder på å dø av hjerteinfarkt, mens det de egentlig har er panikkanfall. Det er imidlertid ikke så rart at de tror det er noe alvorlig feil med kroppen da symptomene på panikkanfall er svaert fysiske.
«I na» er en av mange som forvekslet panikk med reelle hjerteproblemer. Som lyn fra klar himmel opplevde hun at hjertet begynte å slå i hundre, hun fikk store pusteproblemer, ble svimmel og kjente på et veldig press i brystregionen. Symptomene opplevdes så dramatiske at hun trodde hun var døden naer. Det mest skremmende var at panikken kom i en situasjon som hun vanligvis ikke fryktet, nemlig da hun var på kafé.
Hovedproblemet etter kafébesøket var at «Ina» ble livredd for å få nye anfall. Det skulle ingenting til før hun tolket det som skjedde i kroppen som et tegn på at et nytt anfall var på vei. Litt økt puls ble for eksempel tatt som et varsel på et mulig anfall og utløste katastrofetanker om nye anfall.
Tanken på dette gjorde henne enda mer engstelig, noe som igjen forsterket kroppsreaksjonene. Slik fortsatte det i en spiral opptil full panikk. Angsten for nye panikkanfall ble etter hvert så stor at hun begynte å unngå mange steder som hun tenkte kunne trigge nye anfall.
Hvordan kan en forstå at «Ina» reagerer med panikk på noe så ufarlig som å gå på kafé?
Det som skjer er at hjernen feiltolker situasjonen som farlig og reagerer deretter. Biologisk sett er kroppsreaksjonene helt logiske og hensikten er å gi henne ekstra krefter til å forsvare seg eller flykte. Symptomene ved panikkanfall har altså sin helt naturlige forklaring. Hjertet slår raskere og hardere fordi kroppen trenger mer oksygen og økt blodtilførsel til musklene når den skal forsvare seg. Man begynner å puste fortere fordi kroppen trenger mer oksygen. Å puste fortere (hyperventilering) gjør igjen at blodtilførselen til hodet blir mindre og gir derfor uklart syn, svimmelhet, forvirring og uvirkelighetsfølelse. Stikking og nummenhet skyldes at blodet dirigeres til de steder i kroppen hvor det trengs mest.
Selv om det første panikkanfallet kom uventet, kom det i en periode hvor «Ina» hadde opplevd en del påkjenninger, noe som generelt øker risikoen for å få panikkanfall. En metode som har vist seg å vaere effektiv for å få kontroll med panikkanfall er med vilje å prøve å framprovosere et. Her er tre råd for hvordan du i praksis kan gjøre dette:
● Skriv ned en liste med de kroppslige fornemmelsene du frykter og hva du tenker kan skje dersom du bevisst framkaller de.
● Tren daglig på å framkalle kroppsreaksjonene du frykter. For å få økt hjertebank kan du løpe i trapper eller løpe på stedet hvil i to minutter. Skjelving kan du fremprovosere dersom du sittende spenner alle musklene så hardt du kan i ett minutt. Brystsmerter kan du framkalle ved å fylle lungene med luft, og deretter prøve å puste inn enda mer luft. For å bli svimmel kan du svinge deg rundt så fort du kan eller bevege hodet fra side til side. For å få kvelningsfornemmelser kan du holde hånden foran munnen og puste gjennom den. Provosert hyperventilering i halvannet minutt blir også anbefalt da det gir mange av symptomene som inntreffer under et panikkanfall. Oppsøk gradvis alle situasjoner du unngår.
● Evaluer hva som skjedde i kroppen under øvelsene sammenlignet med hva du trodde på forhånd.
De aller fleste erfarer at de ikke klarer å framkalle et panikkanfall selv om de forsøker. Selv om øvelsene kan vaere ubehagelige er kroppsreaksjonene nesten alltid svakere enn det en tenker på forhånd. Regelmessig trening gjorde at «Ina» laerte seg å tåle ubehaget som de kroppslige reaksjoner ga. Hun tolket ikke lenger kroppslige fornemmelser som et tegn på et kommende panikkanfall, noe som bidro til at hun ble kvitt dem. Siden panikkøving kan oppleves som å gå inn i «løvens hule» anbefales det å trene sammen med en person en stoler på. Dersom en ikke kommer i mål med å øve på egenhånd bør en søke profesjonell hjelp.