Diskusjonen i det britiske kongehuset ligner på den som har vaert i Norge. Noen mener det er krise, men er det ikke bare en naturlig og nødvendig avskalling?

Hvor lang rekkevidde skal majesteter og kongelige ha? Hvor langt ut fra den kongelige kjernefamilie skal kongelige plikter og kongelig gasje gå? Privilegiene eller pliktene? Hva er egentlig alternativene for dem som er født inn i en kongelig familie? Hva kan de med blått blod leve av uten å bli beskyldt for å kapitalisere på sitt opphav? Og bør man også diskutere hva som er en passende type forretning eller virksomhet å drive for eks-kongelige?

Det går en linje fra diskusjonen rundt den overraskende løsrivelsen til prins Harry og Meghan i Storbritannia, til den diskusjonen vi har hatt ved noen anledninger her hjemme. Hver eneste gang prinsesse Martha Louise har prøvd å slå seg kommersielt opp har hennes bruk av tittel blitt diskutert. For tittelen hennes er en eksklusiv merkevare og kan hjelpe med ethvert salg. Akkurat som det kan smitte tilbake på kongehusets omdømme, at de blir assosiert med hennes virksomhet.

I høst gikk den tredje sesongen av den veldig populaere serien The Crown og man kan nå strømme tre sesonger med knallgodt britisk drama. Et portrett av dronning Elizabeth, men også en skildring av de ulike politiske skiftene hun har stått i og alle tider hun har overlevd. Britisk kongehistorie er naer oss, først og fremst gjennom familiaere bånd og politiske allianser, men også fordi vi gjennom kunst, populaerunderholdning og kultur alltid har stått britene naer. Vi føler vi kjenner dem. Også monarkiet deres.

Da nyheten om den dramatiske og brutale døden til prinsesse Diana kom var det skjellsettende. Jaget i døden av paparazzier i den parisiske natten, en plaget og forfulgt sjel. Kanskje ødelagt av årtier med mobbing fra den vulgaere, engelske tabloidpressen. Det er ikke rart at Prins Harry har den mobben i halsen, når han nå frykter at historien skal gjenta seg med hans livs utvalgte.

I The Crown-serien blir vi ikke bare kjent med dronningen. Vi blir også kjent med søsteren Margaret. Hun som var nummer to. Hun i skyggen. Et lite skritt bak. Og vi får se en beskrivelse av hvordan det har vaert å vaere slik stilt i den kongelige familie: argusøyne på seg hele tiden, men ingen makt over egen situasjon. Bare en godt betalt kulisse som en gang i blant gjør reell nytte. Det er en fugl i bur, i gullbur riktignok, men like fullt i bur.

Kanskje hadde det ikke blitt så tett mellom drinkene hvis Margaret hadde fått sluppet fri og kunne vaert nummer en i eget liv. Slik alle vi andre tar for gitt at vi alltid er det. Dessuten blir det jo fryktelig mye å passe på for hoffet. Mye liv og enda mer levned som man må kontrollere at er innenfor etiketten. Det kan hende at Dronning Elizabeth hadde ønsket at de hadde trukket den røde løperen vekk under bena på prins Andrew før hans skandalebefengte vennskap med Jeffrey Epstein hadde tvunget dem.

Verken det britiske eller det norske kongehuset trenger at alle mulige og umulige prinser og prinsesser skal representere monarkiet på fulltid livet ut. Den svenske kongen hadde også nylig en opprydning og det er nødvendig. Skattebetalere er en vanskelig og langt fra ensartet gruppe i vår moderne tid. Britene klager nå over at de spanderte 400 millioner kroner på bryllupet til Prins Harry, og mener at det forplikter. Det er uhørt å vende dem ryggen nå. Men vi kan se for oss hvordan reaksjonene hadde blitt hvis det ikke var et påkostet marengsbryllup.

Mange forstår nok hvilken umulig jobb det er å skulle «please» det konservative kongehuset, hoffet, folk flest og engelsk tabloidpresse i stadig mer moderne og transparens tid. Det er et arbeidsforhold mange hadde sagt opp.

Vår egen kronprins har uttalt seg klokt om den påståtte krisen i England: – Jeg tenker at alle skal puste litt med magen. Og så kommer de helt sikkert til å finne gode løsninger på det, kommenterte kronprins Haakon nøkternt.

Han vet hva han snakker om. Og det ser ut til at det er slik det blir. En nokså forsiktig korrigering og modernisering av en urgammel institusjon. Noen skal få slippe den kongelige byrd.