Europa vendte dem ryggen
Nesten ingen søker asyl i Norge lenger. Det er på grunn av en avtale som lar Hellas ta støyten. Opplegget er skjørt. Uten felles grep i vinter kan alt ryke, advarer
Få år etter migrasjonskrisen har vi kontroll på grensene og asyltilstrømningen, sa statsminister Erna Solberg da justisminister Jøran Kallmyr, tidligere innvandringsminister Sylvi Listhaug og øvrige Frp-statsråder trakk seg fra regjeringen. Solberg ga dem aeren.
– Dette viser at Frp er et styringsdyktig parti som bidrar til gode løsninger for folk over hele landet, sa statsministeren.
Situasjonen har virkelig endret seg siden 2015, da tilstrømningen til Norge toppet seg, med over 31.000 asylsøkere på et år og krigsflyktninger som kom syklende inn over grensen fra Russland: 200 asylmottak er langt ned. På det meste hadde Utlendingsdirektoratet 40.000 senger å tilby. Nå står 20 mottak igjen, med til sammen 2535 beboere. I hele fjor søkte 2304 personer asyl her i landet, det laveste siden 1990-tallet.
Utlendingsdirektoratet planlegger for en tilsvarende overkommelig oppgave i år: 3000 personer. Men tallet bygger på en rekke forutsetninger. Ingen av dem har med den norske regjeringen å gjøre. Den fremste betingelsen er at Eu-tyrkia-avtalen består.
– Denne vinteren blir den verste siden 2016. Hvis Eu-tyrkia-avtalen går i vasken, og det kan fort skje i Hellas, blir resultatet en katastrofe, spår Gerald Knaus.
Han leder den lille tankesmien European Stability Initiative i Berlin. Østerrikeren er ofte blitt kalt arkitekten bak den såkalte Eu-tyrkia-erklaeringen fra 2016. Avtalen ble snekret av desperate regjeringer, med
Tysklands Angela Merkel i spissen. Den skulle få slutt på den største folkevandringen i Europa siden andre verdenskrig, utløst av krigen i Syria.
Det gjorde den. Ankomsttallene falt som stein, selv om krigen i Syria fortsatte med full styrke og jaget stadig nye mennesker på flukt.
– ULOVLIGE FORHOLD
Asylsøkere flest er ute av øye og av sinn i Norge, og langt faerre enn i 2015 kommer til favoritt-destinasjonene Tyskland og Sverige. Men det er ikke fordi faerre mennesker enn før bryter opp hjemmefra og begir seg ut i det ukjente. Det er fordi de blir holdt andre steder, framfor alt i livsfarlige leirer i Hellas – på øyene Lesbos, Samos, Chios, Leros, Kos, og på det greske fastlandet.
Hellas og Europa for øvrig bryter enhver lov om verdighet og trygghet, sier Gerald Knaus.
– Forholdene i leirene er som om dette foregikk i tilbakeliggende strøk i Pakistan. De er forferdelige, u-europeiske og ulovlige. Jeg tror ikke noen europeer vil stille seg bak dem, sier mannen som har lagt hele sin kraft og prestisje i å få modellen sin til å virke.
Panikken fra 2015 har lagt seg. Men det er all grunn til å engasjere seg på nytt, og på en annen måte, mener Knaus.
OUTSOURCET TIL HELLAS
Snart fire år etter Eu-tyrkia-erklaeringen er rundt 40.000 barn, kvinner og menn i praksis fanget i leirer på fem greske øyer. EU kalte dem tidligere «hotspots». De som allerede var kommet til øyene, skulle registreres der. De som ville klare å ta seg til øy
ene på tross av avtalen med Tyrkia, ville i første omgang bli plassert i disse leirene, men vaere Hellas’ ansvar.
Tilstrømningen stoppet aldri helt opp. Den forsvant bare fra nyhetsbildet i noen år. Den store forskjellen på 2015 og 2020 er at reisen stopper i Hellas, enten på øyene eller i stadig flere leirer på fastlandet som myndighetene har sett seg nødt til å etablere. Dette er et resultat av europeisk politikk etter 2015: Effektive kontroller på de tidligere åpne grensene internt i Schengenområdet.
Over 245.000 store og små som har brutt opp fra krig, forfølgelse, økonomisk håpløshet eller kombinasjoner av dette, har dermed søkt asyl i Hellas siden 2016. Hellas har omtrent dobbelt så mange innbyggere som Norge. Her i landet ville det vaert som om over 122.000 asylsøkere hadde kommet.
Asylsøkerne er stuet sammen på øyene Lesbos, Samos, Chios, Leros og Kos, og på det greske fastlandet. De blir holdt i leirer som nødhjelpseksperter sier de kunne ha ordnet opp i på kort tid - hvis de hadde fått lov. Penger er bevilget fra EU og fra Norge, men på snart fire år har de ikke ført til forhold som tåler dagens lys.
Moria-leiren på Lesbos er rigget for 3500 personer. Nå har den over 19.000, over fem ganger kapasiteten. Tilsvarende eksplosiv trengsel og nød er det i leirene på de andre øyene.
I KØ FOR Å OVERLEVE
Synet av Moria er høye gjerder med piggtrådruller på toppen. Innenfor står konteinere tett, utenfor er det telt så langt øyet rekker. Om kvelden og natten er det bekmørkt mellom teltene, for folk har ikke strøm.
Straks det regner, forvandles bakken til søle. Mellom teltene er det klessnorer. På mange av dem henger bukser og gensere i størrelse to eller fire år.
Ahmad Reshad Mahdiyar sier han står i kø tre ganger daglig for å få matrasjonene til seg selv, kona og de to døtrene på tre og to år.
– Jeg står to timer om morgenen, to timer midt på dagen og to timer om kvelden, sier Mahdiyar. Han er musiker fra Afghanistan og prøver å ta seg av sin lille familie – kona og to små døtre. Det er ikke enkelt i «jungelen», som området utenfor den offisielle leiren blir kalt. Småjentene hoster og har feber. – Vi har fått tak i hostesaft, men det hjelper ikke, sier Mahdiyar.
DØDSFELLER
Bo-konteinerne innenfor piggtrådgjerdene kan overtennes på sekunder. I september i fjor, kanskje etter en kortslutning, gikk det så fort at en afghansk småbarnsmor brant inne. 17 andre ble skadet, og beboerne i sju konteinere mistet bosted og det lille de hadde av eiendeler. Siden nyttårsaften er tre unge menn funnet døde; Én, med kjente mentale problemer, etter trolig selvmord i Morias fengsel for de som skal deporteres, to etter å ha blitt stukket med kniv i to separate hendelser.
Foreldre kan ikke garantere barnas trygghet. De kan heller ikke skaffe lege eller medisiner. I november døde en ni måneder gammel baby fra Kongo i leiren – av alvorlig dehydrering.
FÅR IKKE ORDNE OPP
Folk sitter fast her, konstaterer Patric Mansour. Nødhjelperen fra Umeå er finan
Du må vaere blind, døv og dum for å ikke ha fått med deg dette.
KATRIN GLATZ BRUBAKK, psykolog
siert av Norge. Han jobber for Norcap, en beredskapsstyrke i den norske Flyktninghjelpen, og har hatt Moria-leiren som arbeidssted i over fire år.
Leger uten grenser og flere andre hjelpeorganisasjoner nekter å hjelpe innenfor portene i Moria-leiren. De trakk seg ut dager etter at Eu-tyrkia-avtalen trådte i kraft, i protest mot et system de oppfattet som urettferdig og umenneskelig.
Men Mansours oppdrag er innenfor gjerdene: Han jobber tett opp mot den greske administrative ledelsen. Han prøver å sørge for at leiren har strøm og vann. Han prøver å lirke løs penger som er bevilget men ikke utbetalt. Men han er i ferd med å miste håpet.
– Du skulle tro at flyktninger som kommer til et europeisk land ville møte ordentlige forhold med infrastruktur, vann og helsetjenester. Men her har det vaert vanskeligere enn noe annet sted, sier Mansour.
Han ser ingen drastiske forbedringer komme.
– Problemet her er ikke menneskene. Strukturen er problemet. Situasjonen er skapt av mangel på politisk vilje til å bedre situasjonen. I stedet blir politiet nødt til å håndtere alt det faele som skjer på grunn av dette.
STATER KAN BLI HOLDT ANSVARLIGE
Forholdene i leirene i Hellas sjokkerer alle som ser dem på naert hold.
– Dette har ikke lenger noe å gjøre med mottak av asylsøkere. Dette er blitt en kamp for å overleve, sa
Dunja Mijatovic, Europarådets menneskerettskommissaer, etter å ha besøkt noen av dem i oktober i fjor.
Psykolog Katrin Glatz Brubakk er like opprørt.
– Det fins ikke den politiker som med hånden på hjertet kan si at de ikke vet hva som foregår. Du må vaere blind, døv og dum for å ikke ha fått med deg dette, sier hun.
Andre lands støtte til leirene i Hellas hviler på en ganske kynisk tankegang, mener Mads Andenaes, professor ved Universitetet i Oslo: Pengene skal bidra til at leirene kan fortsette å vaere effektiv oppbevaring av mennesker.
Regjeringer som bidrar økonomisk til drift av leirene, tar på seg et juridisk og moralsk ansvar, fastslår Andenaes, som er tidligere leder av FNS arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling.
– Det holder ikke å hevde at forholdene ville ha vaert verre uten denne støtten. Det kan vaere, men det kan også hende at leirene ikke ville ha eksistert uten denne hjelpen.
Akkurat nå er det ikke politisk vilje til å holde noen ansvarlige for de alvorlige krenkelsene av menneskerettigheter som utspiller seg i leirene. Men det kan endre seg, tror professoren.
– Handlinger som i dag blir forklart som politisk nødvendige, vil om noen år også politisk kunne framstå som vilkårlige fengslinger og som grove krenkelser av menneskerettighetene, mener han.
MØTTE VIRKELIGHETEN
Det var tydeligvis ikke dette Gerald Knaus hadde tenkt seg.
Eu-tyrkia-avtalen bygde på at Tyrkia ble definert som et «trygt tredjeland». Den var et “midlertidig og ekstraordinaert tiltak” som skulle gi det øvrige Europa pusterom til å få på plass mer baerekraftige ordninger i asylpolitikken. Moria-leiren og de andre såkalte «hotspots» på greske øyer skulle bare vaere kortvarige gjennomfartssteder for registrering og eventuell retur til Tyrkia av folk som hadde såkalt grunnløse søknader. De andre skulle loses videre.
Akkurat til hvor, var betydelig mer uklart. Det eneste landet som ble tildelt ansvar for disse, var Hellas.
Fire brutale kjensgjerninger har forstyrret teorien i skrivebordsplanen:
EUROPA SNUDDE RYGGEN TIL
Det gikk dårlig med løftet fra sommeren 2015 om å fordele 160.000 asylsøkere fra Hellas og Italia mellom andre land. Halvannet år etter hadde det øvrige Europa tatt en tredjedel av personene de hadde lovet å avlaste det greske apparatet med. Norge var blant dem som holdt ord: Regjeringen lovet Hellas å ta imot 693 mennesker fra leirene – og gjorde det.
For to år siden tok fem av EUS 28 medlemsland imot hele 75 prosent av asylsøkerne. Enkelte land baerer 300 ganger tyngre enn andre, heter det notatet fra det tyske innenriksdepartementet. Tyskland vil ha slutt på denne skjevheten.
Det er tung materie. Da 2020 rant ut, var ingen Eu-plan på plass, men Hellas hadde rukket å registrere naermere 5300 enslige mindreårige.
Den greske statsministeren prøvde ikke engang å skjule sin frustrasjon da han redegjorde for situasjonen i parlamentet i Athen i november:
– Vi prøvde å oppnå en avtale med alle Eu-landene. Vi sa «i himmelens navn, vi snakker om rundt 3000 barn, kan de ikke deles mellom 27 land så Europa kan vise solidaritet?» sa Kyriakos
Mitsotakis.
GRESK BYRÅKRATI OG MOTSTAND
Det andre hinderet er gresk byråkrati. Før 2013 hadde Hellas ikke noe utlendingsdirektorat. Selv med betydelig hjelp, blant annet fra Norge, har den påtvungne oppgaven som dørvakt på vegne av Europa vaert altfor stor for det nye systemet. De 33 første månedene etter Eu-tyrkia-avtalen kom 84.000 asylsøkere til Hellas fra Tyrkia, de fleste fra land i krig, de fleste med rett på beskyttelse. Det ferske greske UDI har ikke klart å behandle sakene både fort og i tråd med flyktningekonvensjonen.
Bare 2000 personer er blitt sendt tilbake til Tyrkia, de fleste fra Pakistan.
Det har hopet seg opp.
En ny asyllov trådte i kraft i januar. Nå vil regjeringen prioritere søknader fra nyankomne og få dem raskt unna så avviste kan sendes ut. Dette var et nytt slag for flyktninger i Moria som har ventet i et halvår,
et helt år eller mer på å få avklart sin situasjon. Da flere hundre voksne og barn gikk mot Mytilini by for å protestere, ble de møtt av opprørspoliti som brukte tåregass for å drive dem tilbake.
Nå vil regjeringen dessuten installere et 2,7 kilometer langt nett som vil stå 50 cm opp over havoverflaten. Det skal hindre småbåter i å komme inn i farvannet rundt Lesbos og stoppe folk som prøver å krysse fra Tyrkia.
EN UBEREGNELIG PRESIDENT
Den tredje forstyrrelsen er på andre siden av Egeerhavet, i Tyrkia. President Recep
Tayyip Erdogan har mange konflikter med EU. Han truer med ujevne mellomrom med å «åpne portene» til Europa for millioner av flyktninger hvis han ikke får det som han vil.
Ingen land i verden huser like mange fordrevne som Tyrkia. Staten har gjort plass til over 3,6 millioner syrere fra krigen i nabolandet. I tillegg har FNS høykommissaer registrert over 360.000 andre flyktninger i landet, nesten halvparten fra Afghanistan.
EU lovet Tyrkia seks milliarder euro til utgangen av 2018 for å ta seg av flyktninger som ellers trolig ville legge i vei mot Hellas. I desember i fjor meldte Eu-kommisjonen at det er inngått kontrakter for drøyt fire milliarder og at knappe tre milliarder av pengene er blitt fordelt.
Samtidig gjennomlever tyrkerne økonomisk krise, med arbeidsløshet og sterk inflasjon. Nå røyner det på for mange i den fattigste delen av samfunnet, der tyrkere, syrere og nesten rettsløse afghanere og pakistanere konkurrerer om de samme ufaglaerte jobbene.
I fjor høst tok Erdogan radikal affaere: Han beordret den tyrkiske haeren til å krysse grensen til Syria, inn i områder kontrollert av syrisk-kurdisk milits, for å opprette det han kaller en «trygg sone» i det krigsherjete landet.
Dit vil Erdogan sende inntil tre millioner av de syriske flyktningene. Han har foreslått å bygge ti tettsteder med sykehus, skoler og industriområder for en million mennesker – og bruke utenlandske penger til å finansiere det hele – rundt 26 milliarder dollar.
– Hei EU, bruk fornuften. Jeg sier det igjen: Hvis dere prøver å kalle operasjonen vår en invasjon, er jobben vår enkel: Da åpner vi grensene og sender 3,6 millioner flyktninger i deres retning, sa Erdogan.
Enda et uforutsigbart element er krigen i Syria. Den raser fortsatt i deler av landet som det syriske regimet ennå ikke har klart å gjenvinne. I Idlib-provinsen, som også grenser til Tyrkia, er flere hundre tusen sivile drevet på flukt i bombardement og kamper. 400.000 mennesker er på vei mot Tyrkia, varslet Erdogan nylig. Dette presset vil alle europeiske land, saerlig Hellas, også få føle, advarte han.
Gerald Knaus tror ikke avtalen med Tyrkia vil kollapse. Han ser den tvert imot som en stor suksess.
– Avtalen har fått 99,6 prosent av de syriske flyktningene i Tyrkia til å bli vaerende i Tyrkia, siden EU aktivt betaler for at de skal bli integrert der, sier Knaus. Dette må Europa fortsette med, mener han.
I Hellas, derimot, er forholdene på randen av sammenbrudd, fastslår Knaus. Han mener regjeringens plan om å internere alle som kommer framover, viser hvor desperate de er.
– Hellas behandlet 36.000 saker i første instans i 2018. Nå er det 40.000 mennesker
på øyene. Skulle de internere 40.000 mennesker i ett år? Det ville vaert ulovlig, ville aldri ha fungert og er åpenbart en fantasi og en bløff. Det ville heller ikke skremme flere fra å komme. Hvis dagens forhold ikke virker avskrekkende, så tror jeg ikke tanken på internering vil skremme noen, sier Knaus til Investigate Europe.
TYSK PLAN: AUTOMATISK FORDELING
Tyske myndigheter prøver å avverge at systemet kollapser. Europa må få på plass et felles asylsystem som er solidarisk, som ikke krenker menneskerettighetene eller fører til overfylte interneringsleirer i enkelte utsatte land – og som framfor alt fungerer, går det fram av det uoffisielle notatet fra det tyske innenriksdepartementet som Investigate Europe har sett. Det ble spredt til andre lands myndigheter før jul.
Tyske myndigheter vil at alle land skal ta imot asylsøkere. Det skal skje etter en fordelingsnøkkel som tar hensyn til landenes befolkning og økonomiske nivå. Dette har tyske regjeringer ment i årevis.
Det nye i den tyske planen er at asylsøkere skal holdes på yttergrensene «i noen uker», til de er registrert og søknadene grovbehandlet. Tyskland signaliserer at det dessuten kan bli bak låste dører.
Tyskland vil opprette en ny Eu-instans, EU Agency for Asylum. Dette byrået skal gradvis ta over jobben som nasjonale myndigheter gjør i dag. Alle som kommer, skal registreres i fingeravtrykk-basen Eurodac. Bare de som kommer gjennom den første behandlingen, vil få reise videre inn i Europa. Men de skal ikke få dra hvor de vil. Alle vil bli tildelt ett spesifikt land som skal behandle asylsøknaden deres. Det skal bli slutt på muligheten til å søke i flere land etter hverandre. Prinsippet må vaere «én gang ansvarlig, alltid ansvarlig», mener tyske myndigheter.
LØST PÅ ET FROKOSTMØTE
I mellomtiden fryser over 40.000 barn og voksne døgnet rundt i telt og konteinere på greske øyer.
Det går an å ha det ille i en uke, men folk tåler ikke å ha det ille i flere år, sier Katrin Glatz Brubakk, psykologen i Trondheim som stadig vender tilbake til den samme klinikken ved Moria der hun prøver å gjøre en forskjell. Barnefamiliene og de enslige mindreårige i Moria skulle vaert evakuert og fordelt utover Europa, mener hun.
– Det kunne vaert løst på et frokostmøte i morgen.