USAS første kvinnelige president
Et mysterium ved amerikansk politikk som forbløffer mine norske venner og ofte kommer opp i samtalene våre har å gjøre med kvinnelige presidentkandidater. «Hvorfor hater amerikanerne Hillary Clinton, hun virket jo så kompetent?» eller: «Hva er galt med Elizabeth Warren? Hun virker jo så fornuftig.»
Dette er rimelige spørsmål, stilt av mennesker i et land som styres av kvinner, på et kontinent hvor kvinnelig lederskap ikke er uvanlig. Når man betrakter Demokratene i USA på lang avstand er det forståelig at nordmenn lurer på hvorfor ikke disse kvinnene kan vinne.
Først litt historie: Den første amerikanske kvinnen som spilte en skikkelig rolle i et presidentvalg var Geraldine Ferraro. Hun var kongressrepresentant fra New York, og stilte som visepresidentkandidat for Walter Mondales kampanje i 1984, det året Ronald Reagan ble gjenvalgt til en andre periode. Tidene var annerledes, kjønnsdiskrimineringen var så åpen at sexistene ikke behøvde å heve røsten. Under det politiske talkshowet Meet The Press, ble hun spurt «Tror du sovjeterne vil bli fristet til å utnytte deg, simpelthen fordi du er kvinne?»
Trettito år senere lanserte Demokratene for første gang en kvinnelig presidentkandidat, Hillary Clinton mot Donald Trump. Bildene av hat og mishagsytringer er brent inn i minnet til de av oss som var til stede da republikanerne hadde sitt nominasjonsmøte i Cleveland, Ohio, sommeren 2016. I tillegg til de kringkastede ropene «Lock the Bitch Up» som steg opp fra stadion, merket vi oss et språk, og en rekke t-skjorter og klistremerker som ikke egnet seg for publisering. Jeg minnes en t-skjorte-trykker som kvernet ut budskapet «Hillary suger akkurat som Monica!» mens biler med avbildninger av en demonisert Hillary på en sopelime brølte nedover gatene.
Etter valget har vi blitt overveldet av støyen fra det trumpske kaoset. Fascismen er på fremmarsj sammen med hvit nasjonalisme, utbredt korrupsjon og et sviktende rettssamfunn. Man kan fort glemme at de verste sårene fra valget av Trump er påført kvinner. Det er som om valgresultatet sparket kvinnene i tennene den kvelden, 8. november 2016. Den politiske kroppen forsøker fortsatt å stellene sårene. En tanke fester seg, oftest høres det bare som hviskende stemme, den forteller oss at ingen kvinne kan vinne over Donald Trump.
To kvinner står fortsatt oppreist, lett skjelvende, i Demokratenes nominasjonsprosess. Elizabeth Warren og Amy Klobuchar. Begge er fornuftige middelaldrende kvinner, i fornuftige sko, med sunne politiske tanker og mye energi. En type europeerne er godt vant med.
Men de møter spesielle utfordringer. Warren, som er senator fra Massachusetts, deler en skjebne med Hillary Clinton. Hun har en lang historikk med å bli brukt som lynavleder av venstresiden mot høyresiden. Hun skaffet seg mektige fiender da hun konfronterte den økonomiske makten på Wall Street etter krakket i 2008.
Amy Klobuchar har vunnet mer momentum denne uken. Senatoren fra Minnesota har en spesiell og skjelvende stemme, en ikke-truende fremtoning som mamma fra en utkantbydel, og det ser ut til å seire over Warren. Mange kommentatorer lurer nå på om hun rett og slett er den ukjente og vanlige kvinnen som besitter den hemmelige nøkkelen til å nøytralisere Donald.
Det er nesten ikke mulig å se for seg en scenedebatt mellom Amy og Donald uten å tenke på en politisk utgave av eventyret «Rødhette og ulven». Halve Amerika vil bli frastøtt av hva nå enn denne stygge ulven holder på med, men rødhette vil rett og slett ikke overleve en konkurranse om å vaere president-aktig. Amerikanerne krever en kombinasjon av maktutøvelse og «fun-to-be-around» fra den som skal bo i Det hvite hus.
Så, hvilke kvinner i Amerika kan se president-aktige ut? Finnes de?
Jeg spår at den første kvinnelige presidenten vil komme fra høyresiden. Og antagelig vil det skje snart. Nå i Trump-årene kjøres kampanjen mot kvinnene for fullt. Det er ikke bare hans fornaermende personlige oppførsel, men også en rekke politiske endringer som fratar kvinner valgmuligheter. Mange republikanerne skjønner
de vil ha behov for en kvinnelig kandidat, gjerne snart.
Og uansett hvem de stiller opp med, vil den personen ha en bedre sjanse til å sjarmere den giftig-maskuline velgermassen enn en kvinne fra Demokratene noensinne har hatt.
Hvem vil det vaere? Lytt, og du vil høre republikanere fremsnakke Nikki Haley, og til og med, Gud forby, Ivanka Trump. Haley og Ivanka kan ses på som prototyper. En kvinnelig president fra høyresiden vil vaere som dem. Du vil få tøff retorikk fremført fra stillhaeler, av personer som aktivt vil engasjere seg i å gjøre livet vanskelig for andre kvinner, blant annet vil de støtte abort-restriksjoner.
De konservative kvinnelige lederne har rollemodeller. Storbritannia har hatt to stålkvinner som statsministre, Margaret Thatcher og Teresa May. Andre land og kulturer har gitt oss, for eksempel den tidligere israelske statsministeren Golda Meir, preget av fremmedfrykt og som uttalte det ikke finnes palestinere.
Den første kvinnen som får jobben, sitter fortsatt på innbytterbenken til republikanerne. Hun sitter på sidelinjen mens manglende fremtidstro kveler håpet om at en kvinne fra Demokratene skal stille mot Trump, i alle fall ikke slå ham. Kjønnsdiskriminering er innbakt i det amerikanske systemet, og venstresiden klarer ikke røske det opp med rota. Det ble ganske tydelig i forrige måned, da Bernie Sanders ble sitert på et utsagn om at han ikke trodde en kvinne kunne slå Trump. Han benektet det, og det ble et tema I neste debatt, hvorpå Elizabeth Warren nektet å ta ham i hånden.
Målinger bekrefter nå det vi mistenkte: Etter valget av Trump har oppfatningen av kvinner som valgbare sunket. PEW Research hadde en måling i 2018 der 57 prosent av kvinnene i 2018 mente velgerne «ikke er klare» til å velge kvinner som ledere. Tallet har steget fra 41 prosent i 2014.
Samme måling viser at republikanerne i mye mindre grad enn demokrater (64 prosent mot 30 prosent) legger skylden på kjønnsdiskriminering når man ser på årsaker til at kvinner er lite representert.
Jeg tror disse forskjellene i oppfatning vil bidra til å sende en kvinne fra høyresiden inn i Det hvite hus. Hun vil balansere på haeler som gjør det umulig å løpe. Hun vil innskrenke andre kvinners frihet og – med et smil om munnen – late som om diskriminering ikke finnes.