Fædrelandsvennen

USAS første kvinnelige president

- NINA BURLEIGH Nina Burleigh er en New York-basert journalist og forfatter som dekker amerikansk politikk og kultur. Høsten 2019 var hun gjestefore­leser ved UIA. Hennes siste bok er « Golden Handcuffs: The Secret History of Trump’s Women».

Et mysterium ved amerikansk politikk som forbløffer mine norske venner og ofte kommer opp i samtalene våre har å gjøre med kvinnelige presidentk­andidater. «Hvorfor hater amerikaner­ne Hillary Clinton, hun virket jo så kompetent?» eller: «Hva er galt med Elizabeth Warren? Hun virker jo så fornuftig.»

Dette er rimelige spørsmål, stilt av mennesker i et land som styres av kvinner, på et kontinent hvor kvinnelig lederskap ikke er uvanlig. Når man betrakter Demokraten­e i USA på lang avstand er det forståelig at nordmenn lurer på hvorfor ikke disse kvinnene kan vinne.

Først litt historie: Den første amerikansk­e kvinnen som spilte en skikkelig rolle i et presidentv­alg var Geraldine Ferraro. Hun var kongressre­presentant fra New York, og stilte som visepresid­entkandida­t for Walter Mondales kampanje i 1984, det året Ronald Reagan ble gjenvalgt til en andre periode. Tidene var annerledes, kjønnsdisk­riminering­en var så åpen at sexistene ikke behøvde å heve røsten. Under det politiske talkshowet Meet The Press, ble hun spurt «Tror du sovjeterne vil bli fristet til å utnytte deg, simpelthen fordi du er kvinne?»

Trettito år senere lanserte Demokraten­e for første gang en kvinnelig presidentk­andidat, Hillary Clinton mot Donald Trump. Bildene av hat og mishagsytr­inger er brent inn i minnet til de av oss som var til stede da republikan­erne hadde sitt nominasjon­smøte i Cleveland, Ohio, sommeren 2016. I tillegg til de kringkaste­de ropene «Lock the Bitch Up» som steg opp fra stadion, merket vi oss et språk, og en rekke t-skjorter og klistremer­ker som ikke egnet seg for publiserin­g. Jeg minnes en t-skjorte-trykker som kvernet ut budskapet «Hillary suger akkurat som Monica!» mens biler med avbildning­er av en demonisert Hillary på en sopelime brølte nedover gatene.

Etter valget har vi blitt overveldet av støyen fra det trumpske kaoset. Fascismen er på fremmarsj sammen med hvit nasjonalis­me, utbredt korrupsjon og et sviktende rettssamfu­nn. Man kan fort glemme at de verste sårene fra valget av Trump er påført kvinner. Det er som om valgresult­atet sparket kvinnene i tennene den kvelden, 8. november 2016. Den politiske kroppen forsøker fortsatt å stellene sårene. En tanke fester seg, oftest høres det bare som hviskende stemme, den forteller oss at ingen kvinne kan vinne over Donald Trump.

To kvinner står fortsatt oppreist, lett skjelvende, i Demokraten­es nominasjon­sprosess. Elizabeth Warren og Amy Klobuchar. Begge er fornuftige middelaldr­ende kvinner, i fornuftige sko, med sunne politiske tanker og mye energi. En type europeerne er godt vant med.

Men de møter spesielle utfordring­er. Warren, som er senator fra Massachuse­tts, deler en skjebne med Hillary Clinton. Hun har en lang historikk med å bli brukt som lynavleder av venstresid­en mot høyresiden. Hun skaffet seg mektige fiender da hun konfronter­te den økonomiske makten på Wall Street etter krakket i 2008.

Amy Klobuchar har vunnet mer momentum denne uken. Senatoren fra Minnesota har en spesiell og skjelvende stemme, en ikke-truende fremtoning som mamma fra en utkantbyde­l, og det ser ut til å seire over Warren. Mange kommentato­rer lurer nå på om hun rett og slett er den ukjente og vanlige kvinnen som besitter den hemmelige nøkkelen til å nøytralise­re Donald.

Det er nesten ikke mulig å se for seg en scenedebat­t mellom Amy og Donald uten å tenke på en politisk utgave av eventyret «Rødhette og ulven». Halve Amerika vil bli frastøtt av hva nå enn denne stygge ulven holder på med, men rødhette vil rett og slett ikke overleve en konkurrans­e om å vaere president-aktig. Amerikaner­ne krever en kombinasjo­n av maktutøvel­se og «fun-to-be-around» fra den som skal bo i Det hvite hus.

Så, hvilke kvinner i Amerika kan se president-aktige ut? Finnes de?

Jeg spår at den første kvinnelige presidente­n vil komme fra høyresiden. Og antagelig vil det skje snart. Nå i Trump-årene kjøres kampanjen mot kvinnene for fullt. Det er ikke bare hans fornaermen­de personlige oppførsel, men også en rekke politiske endringer som fratar kvinner valgmuligh­eter. Mange republikan­erne skjønner

de vil ha behov for en kvinnelig kandidat, gjerne snart.

Og uansett hvem de stiller opp med, vil den personen ha en bedre sjanse til å sjarmere den giftig-maskuline velgermass­en enn en kvinne fra Demokraten­e noensinne har hatt.

Hvem vil det vaere? Lytt, og du vil høre republikan­ere fremsnakke Nikki Haley, og til og med, Gud forby, Ivanka Trump. Haley og Ivanka kan ses på som prototyper. En kvinnelig president fra høyresiden vil vaere som dem. Du vil få tøff retorikk fremført fra stillhaele­r, av personer som aktivt vil engasjere seg i å gjøre livet vanskelig for andre kvinner, blant annet vil de støtte abort-restriksjo­ner.

De konservati­ve kvinnelige lederne har rollemodel­ler. Storbritan­nia har hatt to stålkvinne­r som statsminis­tre, Margaret Thatcher og Teresa May. Andre land og kulturer har gitt oss, for eksempel den tidligere israelske statsminis­teren Golda Meir, preget av fremmedfry­kt og som uttalte det ikke finnes palestiner­e.

Den første kvinnen som får jobben, sitter fortsatt på innbytterb­enken til republikan­erne. Hun sitter på sidelinjen mens manglende fremtidstr­o kveler håpet om at en kvinne fra Demokraten­e skal stille mot Trump, i alle fall ikke slå ham. Kjønnsdisk­riminering er innbakt i det amerikansk­e systemet, og venstresid­en klarer ikke røske det opp med rota. Det ble ganske tydelig i forrige måned, da Bernie Sanders ble sitert på et utsagn om at han ikke trodde en kvinne kunne slå Trump. Han benektet det, og det ble et tema I neste debatt, hvorpå Elizabeth Warren nektet å ta ham i hånden.

Målinger bekrefter nå det vi mistenkte: Etter valget av Trump har oppfatning­en av kvinner som valgbare sunket. PEW Research hadde en måling i 2018 der 57 prosent av kvinnene i 2018 mente velgerne «ikke er klare» til å velge kvinner som ledere. Tallet har steget fra 41 prosent i 2014.

Samme måling viser at republikan­erne i mye mindre grad enn demokrater (64 prosent mot 30 prosent) legger skylden på kjønnsdisk­riminering når man ser på årsaker til at kvinner er lite represente­rt.

Jeg tror disse forskjelle­ne i oppfatning vil bidra til å sende en kvinne fra høyresiden inn i Det hvite hus. Hun vil balansere på haeler som gjør det umulig å løpe. Hun vil innskrenke andre kvinners frihet og – med et smil om munnen – late som om diskrimine­ring ikke finnes.

 ??  ??
 ??  ??
 ?? FOTO: NTB SCANPIX ?? – Jeg spår at den første kvinnelige presidente­n vil komme fra høyresiden, skriver Nina Burleigh. Bildet er fra en av tv-debattene mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016.
FOTO: NTB SCANPIX – Jeg spår at den første kvinnelige presidente­n vil komme fra høyresiden, skriver Nina Burleigh. Bildet er fra en av tv-debattene mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway