Barnevernet – uten rom for å feile
Arbeiderpartiet vil ha et mer rettferdig Norge. Da må barnevernsbarna og deres familier behandles med en helt annen respekt enn nå. Og ha en forebyggende velferdsstat på lag.
Det å bli fratatt omsorgen for eget barn, er det verste man kan oppleve. Og samtidig: Det å vokse opp i et hjem med traumatiserende omsorgssvikt, kan ødelegge et menneske for livet. Derfor er barnevernet etaten som ikke kan ha rom for å feile. Da hviler det et ekstra tungt ansvar på oss som politikere. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å sikre et best mulig barnevern, et barnevern som ikke gjør feil. Slik er det ikke for tiden.
Når vi, lovgiverne, har gitt ansatte i barnevernet myndighet til å fatte det mest inngripende tvangstiltak noen stat kan iverksette overfor sine innbyggere, nemlig å bryte inn i relasjonen foreldre/ barn og med tvang endre denne, må vi sette dem i stand til å utføre arbeidet på en ordentlig og grundig måte. Ansatte roper varsko, gjennom sine organisasjoner og gjennom #heierna-kampanjen. Vi trenger flere ansatte, skal vi lykkes. I våre budsjettalternativer har Arbeiderpartiet økt statlig finansiering av stillinger i det kommunale barnevernet, fra regjeringen er det ikke kommet en krone. rbeiderpartiet tar også på alvor den faglige kritikken som har vaert rettet mot barnevernet de senere årene. Derfor har vi lagt fram en helhetlig kvalitetsreform for norsk barnevern. Stikkord er lavterskel, tverrfaglige forebyggingstiltak, rettsikkerhetstiltak som andrehåndsvurdering av akuttvedtak og endret sakkyndig-struktur, samt kunnskapsutvikling. Noe som blant annet handler om relasjonskunnskap, om hvordan klasse og språk kan påvirke barnevernets avgjørelser. Ikke minst handler om det om bedre forståelse av helheten disse barna og deres familier lever innenfor: fattigdom, og det som kalles levekårsstress.
Og jeg er sint, for å si det rett ut. Jeg blir det, når jeg ser hvor lett høyreflertallet og regjeringen tar på utfordringene vi her snakker om. Det gjelder både hvordan den økende kritikken og avsløringene av kritikkverdige forhold ser ut til å prelle av på statsråden. Men det gjelder ikke minst den usosiale helheten i høyrepartienes politikk, som er det motsatte av forebygging. Det er en politikk som bidrar til å forverre levekårene for folk som oftere enn andre kommer i barnevernets søkelys. Vi vet nemlig ganske mye etter hvert, om hva som kjennetegner disse familiene. De skårer lavest på de fleste levekårsindikatorer. Familiene har
AE