Heftige malerier om savn
Tom Lids separatutstilling «Savn» det heftigste og mest intense maleri-prosjektet som har vaert vist i Kristiansand på det jeg kan huske.
Har doktorgrad i kunsthistorie og jobber som førsteamanuensis ved Institutt for religion, historie og filosofi ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på italiensk renessanse, amerikansk modernisme og arbeider nå med norsk samtidskunst.
Lid stiller ut malerier som gnistrer med uttrykk og kraft, og som tar opp et stort eksistensielt tema, savn. Når venner dør, hvor blir de av, alle de ansiktene vi har kjent så godt?
DET HEFTIGE MALERIET
Lid er utdannet på 80-tallet i maleribølgen som dominerte datidens kunstfelt. Etter den mer konseptuelle og kjølige minimalismen på 60-tallet, ønsket malerne nå mer tekstur på flatene og spor av liv på lerretene. Det var in å spenne opp store lerreter, eksperimentere med fysiske penselstrøk, og bruke heftige, ville farger. Et av mottoene i tiden var «retrett til atelieret», her skulle det males!
Tom Lid var en aktiv del av denne bølgen og lot seg inspirere av retninger som "Heftige Malerei" i Tyskland og «Supports/surfaces» i Frankrike. Han var selv en del av gruppen «Provins», som stilte ut nasjonalt og internasjonalt. Nå 40 år senere viser Lid arbeider fra 80-tallet sammen med helt nye malerier, og gir slik innblikk i hvordan et kunstnerskap utfolder seg, og utvikler seg.
HENDELSER I TID
For å få fram det mangetydige og det sammensatte i dette kunstnerskapet, har kurator Karl Olav Mortensen satt sammen malerier på lerret, på papir, figurative portretter, grafiske maleritrykk, og abstrakte fargestudier til en enorm collage som tar opp hele veggen i Sal 1.
Dette er intenst!
Det som møter oss er en kakofoni av inntrykk som både kan tas inn som et enkeltverk, eller stykkes opp som egne unike billedverdener. Maleriets styrke, og saerlig det abstrakte maleriets, er å gi oss denne muligheten til å studere farger, sjatteringer og bevegelser. Det gir oss muligheten til å vandre med øynene over flaten og studere hva en kropp utstyrt med maling på en pensel vil si.
Flatene er nervøse, fulle av bevegelse, og fargene er intense. Det dukker opp ansikter i flammende farger mot mer avbalanserte trykk der årringer på symbolsk vis markerer tiden. Det er som om minnene og energien fra savnet lever videre som sterke farger og heftige bevegelser.
JEG TENKER PÅ …
Det er noe desperat over denne veggen, som et hyl, og det føles naerliggende å trekke paralleller til de amerikanske, abstrakte malerne som sprutet ut energi på papir, lerret, det de fant. Det måtte ut, nå! Den samme følelsen av prekaer nødvendighet er til stede i denne veggen.
Nesten sterkere er serien av ti selvportretter med tittelen «Jeg tenker på …». De er holdt i sort, grått og hvitt, og malerens ansikt fyller hele billedflaten. Øynene hans er i vår øyehøyde og møter våre med et nattsvart blikk. Helt naert oppløses ansiktet i grøtete tekstur, mens vi litt på avstand holdes fast av dette granskende ansiktet. Ansiktene veksler mellom å vaere lyse og nesten gjennomskinnelige, til å vaere mørke og nesten utviskede. Er dette tiden som sakte virker på ansiktene våre, som til slutt forsvinner, så blir til savn hos noen som er glad i oss?
Samtidig gir disse portrettene et sterkt håp, det er som om kunstneren strekker ut en hånd til oss om å holde fast i det som faktisk er, i det som faktisk finnes. For i disse penselstrøkene finnes spor av et ekte, virkelig, intenst og smittende liv.