En utstilling som aktualiserer Tangen-samlingen
Ni kunstnere fra Agder går i dialog med Tangen-samlingen. Resultatet er en severdig utstilling som knytter modernismen tett sammen med samtidskunsten.
Kunstnermøte er Sørlandets Kunstmuseums andre utstilling med verk fra den mye omtalte Tangen-samlingen. Istedenfor å presentere enkeltkunstnere eller -epoker denne gangen, har SKMU latt ni kunstnere velge verk fra samlingen som de går i dialog med. Disse kunstnermøtene på tvers av tid og kunstmedium fungerer godt, og bidrar til å skape interesse for modernismen, samt forståelse for hvor samtidskunsten kommer fra. Grepet med å la kunstnerpresentasjonene finne sted i det første rommet, gjør at utstillingssalene vies til reelle estetiske møter.
Ni kunstnere og ni personlige utvalg skaper ulike innfallsvinkler og estetiske muligheter. Noen av kunstnerne har valgt verk som setter kunstnerskapet sitt inn i en tradisjon, mens andre gjør overraskende valg hvor summen av møtene skaper noe nytt. Av de mer konvensjonelle møtene finner vi Espen Dietrichson og Signe Solberg. Begge kunstnerne arbeider med arkitektur og rom, og velger å sette sine verk i spill med konstruktive og geometriske verk.
Geometrisk og konstruktiv kunst kan ofte oppleves «flate», men Solberg og Dietrichsons tredimensjonale arbeider tilfører energi til de historiske arbeidene. Skulpturenes rom, dybde og dynamikk inviterer til en dypere utforskning av papirarbeidene til Sidsel Westbø og maleriene til Rickard Strange Mortensen. Frank Brunner speiler sine lysmettede malerier mot Stig Billgren og Pentti Sammallahti. Kunstnermøtet understreker at lysspill, speilinger, og sjatteringer er maleriske kvaliteter i både foto og maleri. Opp-ned-portrettet til Cecilia Edefalk fungerer som et deilig utropstegn i en harmonisk sammenstilling.
I DIALOG MED FOTOGRAFIET
Fotografene Mathilde Helene Pettersen og Christine Leithe H. har valgt to ulike tilnaerminger. Pettersen har satt sin serie «I need a kiss before they leave» sammen med fotografier av Kåre Kivijärvi, Anders Petersen, Tom Sandberg, Christer Strömholm og Dag Alveng. Fotografiene er montert i små intime sekvenser der motiv, stemning og farger snakker tett sammen.
Dette fungerer overraskende godt! Pettersens serie, som fokuserer på sin egen mor og barn-relasjon, gis her en perspektivforskyvning bort fra det personlige og naere mot det mer allmenne
Har doktorgrad i kunsthistorie og jobber som førsteamanuensis ved Institutt for religion, historie og filosofi ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på italiensk renessanse, amerikansk modernisme og arbeider nå med norsk samtidskunst.
og universelle. Leithe H. på sin side bruker skulptur, maleri og foto som dialogpartnere til fotoserien Projections. Leithe H. har en krystallklar, taktil og skulpturell tilnaerming til fotomediet som jeg synes forsterkes i møtet med verkene hun går i dialog med her.
Rommet fungerer som et sant arkiv over estetikken. Performancekunstner Laura B. Vallenes går i dialog med Per Barclays foto, og også her virker kunstnervalget intensiverende: Barclay understøtter uhyggen og det lett groteske i installasjonen til Vallenes. (Merknad: Jeg har bare sett installasjon, ikke selve performancen).
REBELLEN I UTSTILLINGEN
Rebellen i utstillingen er Marthe Elise Stramrud, som har valgt en institusjonskritisk innfallsvinkel i sitt verk Keramisk faktaopplysning. Hun kritiserer Tangen-samlingens lave kvinnerepresentasjon med 72 naivistiske keramiske arbeider som symboliserer kunstnere hun mener burde kjøpes inn. Stramrud får fram et klart politisk poeng, men jeg savner en tydeligere estetisk dialog med de gnistrende arbeidene til Brit Fuglevaag, Else Hagen og Rita Kernn-larsen.
Rommene der jeg koser meg mest, er Sigve Knutsons og Elin Iglands. Knutson lar fabulerende skulpturer og et loddent vegg-teppe gå i dialog med Cobra-kunstner Sonja Ferlov Mancoba og Marius Heyerdahls surrealisme. Elin Igland møter Johs Rian med et tekstilarbeid som flommer fra taket. Intense farger, ulike materialiteter, former som gjentas og kontrasteres, gjør dette til to rom det svinger av. Alt i alt makter utstillingen å gjøre nettopp det SKMU må få til med Tangen-samlingen: å gjøre den aktuell, ikke bare som et historisk dokument, men som en levende samtidskunstarena.