Nye måter å hilse på – savner k
Albu mot albu, fot mot fot og å ta seg til hjertet. Det er mange nye måter å hilse på, men det er saerlig en ting folk savner under koronapandemien.
– Jeg er en stor klemmer, men nå er det bare avstand og et hei. Jeg savner det sånn, sier Bente Andersen som vi møtte på Markens en formiddag i november.
Rundt oss nikkes og vinkes det, helst på trygg avstand. Blant dem som stopper opp tas det i bruk føtter, albuer, fist bump (knyttneve mot knyttneve) og selvklemming.
– Det er ikke første gang i historien frykt for sykdom endrer våre måter å omgås på, forklarer Anne Ryen, professor ved institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved UIA.
Hun trekker fram 80-tallet da vi fikk hiv og aids som eksempel.
– Frykten tok oss en stund der og påvirket vår oppførsel. Kunne du ta på noen med hiv? Måtte man koke kopper og kar?
Ryen har med interesse observert nye kreative «koronahilsener».
«VI MÅ TA EN KAFFE»
Ryen kan fortelle at vi her oppe i nord egentlig er litt «sparsommelige» med å hilse.
– Tradisjonelt er folk med det germanske språk kjent for dette. Noen mener vi har litt døde ansikter, at det ikke er stor forskjell på uttrykkene våre om noe er bare er ok eller veldig positivt. Andre steder klemmes og kysses det, mens vi er ganske forsiktige. Hos oss ligger budskapet mer i ord og begrep, altså i det vi sier og ikke i det vi viser.
Forresten er det ikke alltid vi mener det vi sier heller.
– Hvis en sørlending sier «vi må ta en kaffe», kan du ikke bare dukke opp på døra. Egentlig mener de bare at det var hyggelig å se deg. Det er nok en del tilflyttere som har brent seg på det, ler Ryen.
Før pandemien nådde Norge, mener sosiologen likevel at hun så en endring i retning mer klemming. Spesielt blant de yngre.
NEIE OG LØFTE PÅ HATTEN
En annen som interesserer seg for menneskelig adferd er sosialantropolog og seniorforsker Eugene Guribye ved Norce.
– Hvordan vi hilser er en identitetsmarkør på hvem vi er. Derfor er variasjonen kjempestor. Vi har hemmelige og kompliserte hilsemåter som er knyttet til frimureri og som kun de som er innenfor forstår, og vi har eksotiske hilsemåter knyttet til spesifikke miljø som New age og surfemiljøer på Hawaii, der man tar ut tommel og lillefinger og rister på handa.
Andre eksempler er «high five», bumpes eller lange klemmer.
KAN FØLES UNATURLIG
– Hvordan vi hilser påvirkes også av kjønn, alder og hvem du hilser på. Vi hilser ofte annerledes på eldre enn på yngre. Tidligere var forskjellen enda større. Kvinner neiet, menn løftet på hatten.
Kommer vi til å hilse i hånden igjen?
– Historisk har det vaert mange forsøk på å endre praksisene. Jeg tror ikke hilsemåter der vi har en form for fysisk naerkontakt vil forsvinne, fordi her er repertoaret så stort. Men noen av de nye kan nok oppleves litt unaturlige, mener Guribye og forklarer hvorfor.
– Det å hilse er symbolske måter å møte hverandre på. En del av de mye hilsemåtene tar nok ikke helt inn over seg dette, mener Guribye.
– Å strekke ut en våpenløs tom hånd symboliserer tillit. Fot mot fot har vel ikke satt seg helt. Føtter forbindes gjerne med noe skittent. Kanskje heller ikke helt albu mot albu? Ofte er det lettere å spille videre på det man allerede har: Løfte handa, nikke med hodet, neie, bukke- eller å ta seg til hjertet. Det er en symbolhandling som også er emosjonell, i tillegg til at man viser respekt.
Hva savner du selv mest?
– Jeg savner nok klemmen. Den er et større tap enn håndhilsingen.
MANGE HILSEMÅTER
– I Afghanistan tar man hånden til hjertet. I Sørøst-asia, India og Thailand bukker man og folder hendene sammen. I noen land i Afrika klapper man. Hvis en klapper, så svarer den andre med to klapp. På New Zealand er det områder der man hilser nese mot nese som et symbol på at man deler ånden eller pusten sin, sier sosialantrropologen og finner fram enda flere måter å hilse på:
– Et sted er det buddhistisk praksisårekketungeforåviseat Lørdag morgen opplyste man ikke er reinkarnasjonen av Lindesnes kommune at en rekke en konge som var kjent for å ha personer var satt i karantene etter svart tunge. de nye tilfellene. Til sammen er 82
– Luftkysset man ser i en del laskole- og barnehagebarn, samt 23 tinske land kommer fra Paulus ansatte satt i karantene. som anbefalte å hilse på denne Tre av personene som er bekreftet måten. Det er dessuten klare regler smittet er en mann og hans for det med å kysse på kinnet, to barn. Det ene barnet er elev på forklarer Guribye før han vinker Holum barneskole. Det andre går og går. i Espira barnehage på Sånum.
– Barnet som går på skolen, har deltatt på en skolegudstjeneste i Holum kirke. Barnet hadde ikke symptomer da. To klasser deltok på dette arrangementet og er satt i karantene, sier kommuneoverlege Viggo Lütcherath til Faedrelandsvennen.
Til sammen gjelder dette 46 barn. I tillegg er 12 ansatte ved skolen og kirken satt i karantene.
I Espira barnehage er 36 barn og 11 ansatte i karantene.
Lütcherath forteller at mannen og de to barna har samme smittekilde. De ble smittet av et familiemedlem som er bosatt på Østlandet.
Mannen er i 30-årene, mens barna er i aldersgruppa 0–9 år og 10–19 år.
Det fjerde smittetilfellet er en