Hotellbransjens Ole Brumm

Forleden kveld holdt jeg på å sette gin tonicen i vrangstrupen. Midt under Dagsrevyen dukket Petter Stordalen opp og dekket hele flatskjermen.

● Jan Ask har selvsagt rett i sin korrigering av hvem som finansierte oppstart av TKS Sør (Tannhelsetjenestens kompetansesenter Sør) og at dette har vaert drevet som et interkommunalt aksjeselskap hvor eierne har vaert fylkeskommunene som Jan Ask nevner.

Det var aldri min mening å diskutere Tannhelsetjenestens kompetansesenter Sør og dens tilblivelse og nå avvikling. Det er en lang historie. Mitt poeng var at tannhelsefaglig sett er dette ikke en fornuftig pengebruk.

Tjenesteytelsen i DOT (den offentlige tannhelsetjenesten) er svaert lav og koster svaert mye. I denne sammenheng er Jan Asks tidligere fylke Aust-agder blant de beste i landet, men slår du sammen resultatene i det nye Agder er kost-nytten av DOT verdt noen store spørsmålstegn før man begir seg inn på bygging av ny klinikk i Grimstad. Samlet Agder-forbruk til DOT var i 2019 167 millioner kroner hvorav 44 millioner ble benyttet til «Fellesfunksjoner», altså ca. 75 prosent av pengene ble brukt til pasientbehandling. Resultatet av dette er at selv om budsjettet for 2020 viser en økning på 1-2 prosent, har aktiviteten falt med 2-7 prosent: Behandling av pasienter som DOT har ansvar for etter Tannhelseloven er i Agder ca. 77.000 mennesker. Av disse har man sett og/eller behandlet ca 46.000, altså ca. 60 prosent. Jeg vet det er ulike årsaker til dette dårlige resultatet, men tallenes tale er klare. Struktur og organisering av DOT er en gammel institusjon hvor drivkraften for etablering var den store forekomsten av dårlige tenner hos barn. Nå har 25 prosent av 18-åringene i Norge ingen hull i tennene sine. Riktignok har tjenesten fått nye oppgaver som omsorg for personer i institusjoner og sykehus, men selv her greier man ikke behandle og/eller undersøke befolkningen som har rettvis krav på slik behandling.

Det kan også vaere av interesse for leseren å vite at TKS i Arendal nå blir lagt ned som en beslutning av Agder fylke. Helsedirektoratet har ikke besluttet dette.

Innlegget er forkortet. Red.

● Helt siden Norge ble selvstendig i 1905, har nordmenn bestemt at vi skal ha en blandingsøkonomi her til lands, basert på offentlig og privat virksomhet. Vi er også så heldige at vi har fritt yrkesvalg og fritt utdannelsesvalg. En fordel med å utdanne seg til en jobb i det offentlige er at konkursrisikoen ikke er til stede. I den privatkapitalistiske delen av våre virksomheter finnes det muligheter til stor økonomisk gevinst, men også risikoen for økonomiske nedturer som man må ta på egen kappe.

Nå ønsker altså Petter Stordalen at regjeringen skal bruke en del av vårt felles arvesølv til å redde hotellene hans fra konkurs. Jeg er en mikroskopisk medeier av dette arvesølvet og jeg vil ikke at det skal brukes til det formålet. Klarer han ikke å redde hotellene på privatkapitalistisk vis får de heller gå konkurs. Andre aktører står sannsynligvis klare til å overta dersom det skulle skje.

I vår kommunale forvaltning har vi noe vi kaller for Robeklisten. Kommuner som har mistet kontrollen på økonomien blir satt på Robeklisten. De blir i realiteten satt under statlig administrasjon med det resultat at handlingsfriheten til kommunepolitikerne og -administrasjonen blir sterkt begrenset.

Dersom regjeringen, i sin egen villfarelse, skulle ende opp med å redde Stordalen økonomisk, vil man da sette Stordalen under administrasjon? Vil man kreve styrerepresentasjon med flertall i hans selskaper? Vil Petter Stordalen selv finne seg i å bli satt under administrasjon? Svaret på siste spørsmål er sannsynligvis «neppe». I kjent Ole Brumm- stil vil han ha både betingelsesløs pengestøtte og mulighet til å drive som før.

Regjeringen har ingen økonomisk eller moralsk plikt til å redde Stordalens hoteller fra konkurs. Men ved en eventuell konkurs, som et resultat av koronapandemien, og i et sivilisert land som Norge, har regjeringen en soleklar moralsk plikt til å sørge for at de som mister jobbene sine får den nødvendige økonomiske støtten. De må også få hjelp til å søke nye muligheter i yrkeslivet, eller til videreutdannelse ved våre skoler, høyskoler og universiteter. Norge vil fortsatt vaere mulighetenes land etter koronakrisen.

Innlegget er forkortet. Red.