En hyllest til elsykkelen
Her følger en hyllest til den elektriske sykkelen.
● Joda, jeg har frest rundt på kjøretøyer drevet fram av fossile energi-kilder i hele min levetid, nå i det siste på diesel. Fra jeg kunne stå på egne ben var jeg «hjelpemann» på min onkels lastebil i Løvenskiolds tjeneste. I seksårsalderen fikk jeg nøklene til bedforden med beskjed om å kjøre forsiktig mens onkel hvilte middag. Jeg rakk ikke ned til pedalene fra forsetet, så jeg måtte stå og kjøre med nesetippen såvidt over dashbordet. Et under at dette ikke endte i ulykka. På 18-årsdagen var normalen at du kjørte opp til sertifikatet, så også jeg.
Bilen har for min generasjon vaert en del av manndommen. Mine barnebarn forstår jo ingenting av dette. Bil, er det viktig?
Nei, ikke nå lenger. I går fikk jeg batteridrevet sykkel; aureka! Barndommens sommerdager i Frognerbadet etterfulgt av en utmattende sykkeltur i oppoverbakke til Baerum ga fantasien om en liten hjelpemotor krefter til de siste tråkkene opp Ullernchauseen. Nå, noen og seksti år senere går drømmen over i virkelighet. Batteri-assistert tråkking opp Setesdalsveien forbi ungdommer i sin beste alder gjør at en glemmer alder og skavanker. Helt fantastisk! Anbefales til alle med sykkelhjelm og balansen i behold.
Jeg har selv seks sykler i kjelleren. Men bruker jeg dem? Nei, fra nå av tråkker jeg og batteriet i harmoni på Kristiansands enestående sykkelveier.