Jeg ville laere ungene hvor kjøtt kommer fra. Derfor flådde vi en hare.

I morgen må dere komme rett hjem fra skolen, for vi skal flå en hare, sa jeg til ungene. – Hae?! Aesj, sa de.

–Hvorfor det ???, sa en av ungene. – Fordi vi skal spise den, sa jeg. – Det skal ikke jeg,

sa de, alle i kor.

Reaksjonen var helt som ventet og planlagt. Vi satt nemlig ved middagsbordet. – Hvorfor ikke?

– Det er ekkelt. De er søte. Jeg vil ikke spise et dyr.

– Men nå spiser dere jo for eksempel en ku. Og dere vil jo alle helst ha kjøtt. Kjøtt er dyr. – Ah. Åja, sa de.

Noe av grunnen til at jeg dyrker grønnsaker, er at jeg vil at ungene skal vite hvor maten de spiser kommer fra. Jeg tror de får mer respekt for maten på den måten. De ser hvor mye arbeid som ligger bak, og vil (i teorien) bli mer opptatt av å spise opp. Men kjøtt er litt fjernt for dem.

Så da en kollega, en ivrig jeger, sendte en snap av en hare han hadde skutt, spurte jeg om å få kjøpe den. Min kollega Kjetil Nygaard skjønte hva jeg ville, og tilbød seg å komme for å flå den hos oss. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til!

Som en del av en grønnere hverdag, burde jeg sikkert ha sluttet med kjøtt. Men jeg er rett og slett altfor glad i kjøtt til å gi avkall på det. Mann og barn liker kjøtt enda bedre enn meg. Så dermed er mitt mål å spise mindre, men bedre kjøtt. Det vil si kjøtt som jeg vet har hatt det godt og som kommer fra så lokale produsenter som mulig. Og gjerne fra jegere.

Så nå skulle vi altså flå hare. I bynaere strøk er dette en nokså eksotisk opplevelse. Dermed tiltrakk flåinga seg flere unger enn mine egne. Jeg skal innrømme at jeg var spent. Selv har jeg faktisk ikke vaert med på så mye sånt. Ungene mine har bare sløyet fisk.

Paradoksalt nok måtte jeg rope ungene ut av drivhuset, der de var og koste med kaninene våre. Jeg håpte ungene ikke skulle kommentere den umiddelbare likheten mellom kosedyra og haren.

Haren ble lagt på stubben der jeg kløyver ved. Jeg ble litt overrasket over hvor sykt fin den var. Ungene syntes også den var kjempesøt. De sto der og klappet på den alle mann.

Så fant min kollega fram kniven. Han er en utrolig pedagogisk mann, og forklarte ungene gjennom alt han gjorde. Han forklarte, og minnet om at haren var død, at den hadde hatt et godt liv, og at nå skulle vi ta ut kjøttet. Sånn de gjør på alle dyr vi spiser.

Det er dette som er så fint med unger. De er åpne i møte med verden. De er nysgjerrige og spørrende. Så de spurte, ville vite hvor skjelettet var. Hvor hjertet hadde vaert. Hvor tennene var. Hvorfor den hadde blod på seg. De fikk svar på alt.

Alle ville ha en harelabb. Min kollega hugde av alle labbene, slik at de fire husstandene som var representert fikk en labb hver. Jeg vet ikke helt hvor populaert det var når ungen kom hjem med en labb. Men i vårt hus er harelabben blitt en del av interiøret. Den ligger litt her og der, for sønn (6) har den ofte med seg. Helst vil han sove med den. Det har jeg sagt nei til.

Harekjøttet ligger i fryseren og venter på en anledning til å bli viltgryte. Jeg vet fortsatt ikke om ungene kommer til å spise. Men det regner jeg med. For jeg kommer ikke til å si hva de spiser før de er godt i gang med måltidet.

Hvordan tørker man egentlig en harelabb? Det var åpenbart at sønnen ville ha den som et langvarig minne. Så jeg tenkte at det sikkert var som å tørke sopp. På lav varme og med åpen dør i stekeovnen. Den lukter ikke råttent, så jeg tror det virket.