Ga alt i Perseløpet
Perseløpet i Kristiansand var en svettefest der noen lot følelsene få fritt utløp.
Søndag var det duket for nytt perseløp i Kristiansand på de to distansene 5 og 10 kilometer. Løperne ble sendt ut i grupper for å holde seg innenfor retningslinjene for dette fantastiske året 2020.
Løypa var flat, men ikke totalt paddeflat. Mer som magen til en mann med litt pondus når han ligger på ryggen. Lett duvende. Løypa kan nok vaere litt vindutsatt, men denne dagen var det kun et flaut drag imot på utfarten. Og ja, dermed flau medvind tilbake.
VELEGNET «PERSELØYPE»
Det er ikke vakker natur langs løypa. Det er ikke vakker bebyggelse langs løypa. Men selv om man ikke elsker lagerbygg og middels ivaretatte boliger, er løypa glimrende om man vil skaffe seg en god tid på 5 eller 10 km. (Det blir helt fantastisk når covid-19 slipper jerngrepet og man kan herje ut i samlet flokk.)
Persen man har på 10 km er jo selve definisjonen på hvor man står som løper. En lunefull distanse som er ganske kort, og samtidig ganske lang.
Undertegnede meldte seg på løpet rett etter Espen Bjørklund. Jeg fikk et bra løpsopplegg med en god og stor rygg første 5 km, med passering 5 km rett over 19 minutter.
På tilbakeveien ble det en kamp for å holde tempoet på et akseptabelt nivå. Den gode ryggen seig sakte ifra og beina og hodet måtte krangle om hvorvidt det var en god idé å løpe så fort man klarte akkurat i dag. Jeg trøstet meg
Torstein Mjøs fra Grimstad tok seg helt ut søndag.
med at jeg slapp å bli tatt igjen av Gaute Kilen, presidenten i negativ split-klubben som ikke deltok denne søndagen, og beit tennene sammen. Jeg kom i mål på meget akseptable 38.31 minutter. Nøyaktig samme tid som jeg hadde på Kristinaløpet i Tønsberg i forrige årtusen.
Pulja bak startet nøyaktig tre minutter etter min pulje. Halvveis hadde jeg sett at både Espen Bjørklund og Torstein Mjøs var lette i steget. Så lette at jeg forsto at «38 høy» som Espen hadde meldt, så ut til å vaere en løgn. Dette ville bli en sekundstrid i Wassberg/mieto-klassen.
HEFTIG SLUTTSPURT
Jeg rakk så vidt å få tilbake pusten da jeg så en kjempende Bjørklund på slutten av det 5 km lange oppløpet. Dette kan da ikke gå. Han rekker det ikke, tenkte jeg. Men etter en heftig sluttspurt suste han i mål på godt under 38,30 minutter og stupte i asfalten på en måte som sendte tankene tilbake til femmila i Nagano-lekene i 1998.
Som Daehlie løftet Bjørklund hodet fra asfalten, konstaterte at han var i mål, og fikk presset ut det høyeste jubelbrølet en sindig sørlending kan by på. Det var moro å vaere vitne til og verdt nederlaget alene!
Ikke lenge etter Espen kunne også Torstein Mjøs vise fram en febrilsk sluttspurt. Var det sub 40 vi skulle få se? Kan det gå? Er det for langt til mål? Klokka tikket så vidt over den magiske grensa, men Mjøs hadde perset med nesten minuttet. Meget imponerende.
MED ASFALT SOM MADRASS
I likhet med Bjørklund og Daehlie falt det også naturlig for Mjøs å bruke den fuktige, lettstrødde asfalten som madrass etter målgang. Følelsene som utspant seg burde vaert filmet og brukt som pensum på psykologistudiet. Her så vi en utmattet mann spille ut to følelser samtidig. Gleden over pers og bitterheten over at det ikke ble sub 40 når man var så naere! Litt som en 20 kg tung laks som akkurat er dratt i land. Totalt utmattet, glad for at det er over, og lykkelig over at den skal slippes ut igjen.
Knut Steinar Bakke Grini var den andre fra Grimstad Løpeklubb i mitt heat på 10 km. Han «tok en tidlig Gaute» og innså at jeg løp for sakte allerede etter 600 m. Deretter seig han ifra og løp et imponerende sololøp langt ned på 37-tallet. Grattis!
Ifølge arrangørstaben vil konseptet dras i gang igjen til våren. Dette er det bare å legge inn i kalenderen. Med en god treningsvinter blir det persebonanza for hele løpeklubben i 2021!