Inflasjonsspøkelset lurer

I USA har inflasjonen gjort et hopp til høyeste nivå siden 1982. Er det et forbigående fenomen eller ikke?

Finansmarkedene ligger nesten alltid i forkant av utviklingen i realøkonomien, den som til sjuende og sist handler om folks jobb, bolig og forbruk. De seneste dagene, etter at amerikanske myndigheter offentliggjorde de høyeste inflasjonstallene siden 1982, har frykten for nettopp inflasjon satt sitt preg på saerlig aksjemarkedene. For med høyere prisstigning følger normalt også høyere renter. Det skremmer investorer som har pøst midler inn i et stadig bredere spekter av aksjer fra tidligfase-selskaper som lover høy inntjening fram i tid. Verdien av slike framtidige pengestrømmer, regnet «hjem» til i dag, synker nemlig med stigende rente.

Verden ser tiltagende mangel på et helt spekter av råstoffer til industriproduksjon.

Det store spørsmålet er imidlertid om det amerikanske inflasjonshoppet til 4,2 prosent på årsbasis i april, er et forbigående fenomen eller ikke. Er svaret nei, må vi nok regne med at lille Norge også får smake trendskiftet etter hvert.

Som blant annet DNB Markets poengterer, må prisstigningen i april ses på bakgrunn av svekket press i økonomien da pandemien rammet. Nå skjer naermest det motsatte; folk har hatt lite å bruke penger på de siste 14 månedene. At de nå strømmer til kjøpesentrene med velfylte lommebøker i et USA på vei mot mer normale tilstander, er et forbigående fenomen. Samtidig er det et faktum at verden ser tiltagende mangel på et helt spekter av råstoffer til industriproduksjon. Med samme, eller sågar økt etterspørsel, vil det presse prisene opp på mer varig basis. Lønnspress i sektorer og bransjer som sliter med å skaffe seg nok fagfolk, inngår også i dette brokete bildet.

Så er det et saernorsk fenomen ute og går. Regjeringen ligger an til å bruke 420 milliarder kroner av Oljefondet i år, 90 milliarder mer enn i fjor. Én praktisk konsekvens av det er at Norges Bank må selge saerlig dollar og euro for å skaffe kroner til innenlandsk forbruk. Dermed stiger etterspørselen etter norske kroner, og prisen – altså valutakursen – med den. Og selv om vi ikke skal overdrive betydningen, laerte vi jo i de gode årene forut for oljekrisa i 2014 at ei sterk krone gir billigere import og dermed lavere inflasjon.

ARKIVFOTO: JACOB J. BUCHARD Oljefondet, her ved toppsjef Nicolai Tangen, må selge dollar og euro for å skaffe nok kroner til regjeringen. Det innvirker på kronekursen, og dermed på norsk inflasjon.