Hva nå, Venstre?
Under sterk tvil og med en stor porsjon godvilje kan man kanskje si at Venstre har hatt et par kandidater i nyere tid med et visst snev av statsministermateriale i seg.
I forbindelse med stortingsvalget for fire år siden var det en del Høyresympatisører i Oslo-området som holdt seg for nesen og stemte Venstre. De skulle hjelpe Venstre over sperregrensen, og klarte det med et nødskrik. I år ser det ut til at også Høyre-sympatisører i andre deler av landet kan bli nødt til å gjøre det samme dersom Venstre skal ha et håp om fortsatt deltagelse i norsk politikk.
Hva er det som er galt med dette flotte partiet som har en så aererik fortid i utviklingen av vårt demokrati? Etter en rufsete valgprosess fikk man for et halvt år siden på plass en ny ledertrio. Det har ikke gitt positivt utslag på meningsmålingene, til tross for at hele den nye partiledelsen fikk statsrådstaburetter og tilgang til landets viktigste talerstoler. Man har ikke klart å trekke partiet ut av den politiske hengemyra det har befunnet seg i over lang tid.
Har partiet en leder av statsministerformat? En som kan styre landet og sitte øverst ved kongens bord? Har partiet et program som foreslår totalløsninger på de utfordringer landet står overfor i dag og i tiden som kommer? Klarer partiet å kommunisere med velgerne på en troverdig og lett forståelig måte?
I Venstre har man ikke hatt partiledere og sentrale politikere av statsministerformat siden Bent Røiseland, Helge Seip, Halfdan Hegtun, Ole Myrvoll m.fl. dominerte partiet for ca. 50 år siden. Bent Røiseland var «Statsministeren vi aldri fikk» (biografi av Olav Garvik, Jens Vetland og Marianne Røiseland). Under sterk tvil og med en stor porsjon godvilje kan man kanskje si at Venstre har hatt et par kandidater i nyere tid med et visst snev av statsministermateriale i seg. Men da de ble statsråder ble de så fjetret av sin egen fortreffelighet at de i stedet valgte rollen som politiske bajaser og sprellemenn.
De senere år har Venstre fremstått som et en-sakseller få-saksparti for spesielt interesserte, med et agiterende tunell-syn på miljø, klima og skole. Prisverdige saker, men hva med de andre presserende oppgaver samfunnet står over for og som majoriteten av velgerne er opptatt av? Resultatet av denne politikken har vi nå, over tid, sett utslag av på meningsmålingene.
På Venstres landsmøte for et halvt år siden ble det besluttet å gå inn for norsk Eu-medlemskap. Det var en betimelig og viktig avgjørelse. Vi lever i en verden med stadig sterkere understrømninger av polarisering, truende brune og lysebrune antidemokratiske krefter. Hvor skal lille Norge ha sitt ståsted i denne utviklingen? Skal vi nok en gang satse på alenegang eller på et forpliktende samarbeid med et Europa som tradisjonelt har stått oss naert både med hensyn til demokratisk forståelse, sikkerhet, velferd, økonomi, kima og miljøvern, utdannelse, kultur og etikk? «Sjølråderetten» som var et yndet argument mot Eu-medlemskap i forbindelse med folkeavstemningene i 1972 og 1994 henger ikke lenger på greip. Det er nettopp ved å inngå et forpliktende medlemskap i EU at vi kan opprettholde sjølråderetten i en turbulent og truende verden.
Idisse dager foregår det en intens debatt om hvorvidt norske myndigheter hadde god nok smittevernberedskap da covid-pandemien angrep landet vårt. Det er en viktig og nødvendig debatt. Men hvordan står det til med den generelle beredskapen vår i forhold til en labil verden, der vi er naermeste nabo til verdens nest største diktatur. Et diktatur som rasler med sablene og okkuperer deler av sine andre naboland? Hva med beredskapen vår i forhold til verdens største diktatur? Et diktatur som satte oss i en handelspolitisk og diplomatisk fryseboks fordi de ikke likte tildelingen av nobelprisen til en av deres landsmenn i opposisjon. Hva slags beredskap hadde Norge i den situasjonen? Å gjøre knefall og svelge kameler for at vi igjen skulle få anledning til å eksportere noen tonn med laks til diktaturet?
De siste fire år har USA hatt en president som har truet med utmeldelse av NATO, som meldte landet ut av Parisavtalen (klimaavtalen), som trakk USA ut av atomavtalen med Iran, som trakk landet ut av WHO (Verdens Helseorganisasjon), som har sjikanert gamle alliansepartnere og som fikk USA til å fremstå som en søramerikansk bananrepublikk. Hva slags beredskap har vi dersom USA igjen velger en president av typen Trump? Det er faktisk ikke usannsynlig at det kan skje. Vi står med andre ord overfor helt nye geopolitiske realiteter og utfordringer som vi i Norge er helt nødt til å forholde oss til og ha beredskapsplaner for. Et sentralt element i disse beredskapsplaner må vaere norsk Eu-medlemskap. Som liten nasjon kan vi ikke lenger stå alene og isolert.
Utrolig nok stikker fortsatt japartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, hodet i sanden og sier at Eu-medlemskap ikke er aktuell politikk, og neglisjerer derved de politiske realitetene verden og vi står overfor.
Ved å gi norsk Eu-medlemskap høy prioritet i den kommende valgkampen, vil Venstre igjen kunne fremstå som et attraktivt samfunnsansvarlig helhetsparti, som er opptatt av dagens og morgendagens viktige utfordringer, nasjonalt og internasjonalt. Dersom det skjer skal partiet få min stemme uten at jeg holder meg for nesen på valgdagen.