Kan fordommer og holdninger laeres bort?
Mandag 3. mai kom rapporten fra Redd Barna ut, «Fritid for alle – uten fordommer». Den inneholder fortellinger om fritid fra barn og unge med funksjonsnedsettelser og problematiserer et samfunn basert på dårlige holdninger, diskriminering og en tydelig uv
Det er dessverre ikke sjokkerende nyheter som kommer fram i rapporten, men desto viktigere å belyse. Her har vi ALLE en jobb å gjøre! En 16-åring blir snakket til med babyspråk eller i verste fall ikke snakket til, det blir bare assistenten. Dette er urovekkende. Hvorfor er det slik? Hvordan har mennesker fått det for seg at denne tilnaermingen til andre mennesker er ok?
Jeg laerte et nytt utrykk som ble referert og beskrevet i rapporten, ordet «ableisme», som beskrives som følger:
«Fordommene og diskriminering barn og unge med funksjonsnedsettelser møter. I stedet for å tenke at mennesker med funksjonsnedsettelser utgjør et mangfold i samfunnet, tenker vi at det er mennesker som er mindre verdt enn de ikke-funksjonshemmede. Grunnleggende går uttrykket ut på antagelsen om at funksjonshemmede må «fikses», og personene defineres ut fra deres funksjonsvariasjon, ikke ut fra deres person. Uttrykket rammer de samme mekanismene som rasisme, homofobi og transfobi.»
Ableisme syns jeg er et utrolig dekkende ord for problemstillingen og er dermed en del av løsningen. Hvorfor laerte vi ikke om det i samfunnsfag på skolen? Helt generelt mener jeg man må ha et enda større fokus på hvordan man snakker til og om hverandre. Det er jo faktisk den gylne regel som vi laerte når vi vokste opp, «vaer mot andre slik du vil andre skal vaere mot deg».
Innholdet i rapporten fra Redd Barna forteller oss at vi har en lang vei å gå, og en av hovedutfordringene koster ikke en krone. Men, hvordan kan man endre holdninger og fordommer? Kan det laeres bort? Jeg mener ja, men det krever systematisk arbeid gjennom skolen, høyere utdanning, innen arbeidslivet, politikken og samfunnet generelt.
Fritidsaktiviteter spesielt innenfor idrett er som oftest drevet av frivillige, og man kan ikke forvente at de skal ha overveiende kunnskap i forhold til ulike funksjonsnedsettelser. Det vi derimot minst kan forvente, er et inkluderende fellesskap som er ikke-diskriminerende. Og det er her jeg mener vi må bli flinkere på informasjon, kommunikasjon og å ha fokus på muligheter og ikke begrensninger. Det skal ikke vaere nødvendig å bli født inn i en familie med ressurssterke foreldre for å få det man har krav på, det er samfunnet som en helhet, barnehage og skole, familiens helsetjeneste og de kommunale enhetene som har ansvaret for å følge opp hvert enkelt barn og se den enkelte. Istedenfor å ha fokus på problemer må man tenke løsninger. Vi må gå fra et sykdomsfokus til et likestillingsfokus.
FNS barnekonvensjon artikkel 31 gir alle barn rett til hvile, fritid og lek, men hvordan dette prak
❞ Det trengs en ordentlig voksenopplaering og en holdningsendring.
tiseres sier den ingenting om. Det ansvaret ligger hos kommunen, og det må tas på det største alvor. Det handler om å informere og laere ansatte, skoleelever, saksbehandlere, helsepersonell og alle som omgås barn, å inkludere. Alle barn har like rettigheter og skal dermed ha samme muligheter til å delta i fellesskapet.
Det trengs en ordentlig voksenopplaering og en holdningsendring. Jeg sier ikke at man ikke bryr seg og har omsorg, men tenk gjennom hvordan man går fram. Snakk til mennesker slik du vil bli snakket til, og spør om hjelp. Er man usikker så be om mer kunnskap, legg fordommer og dårlige holdninger til side og anerkjenn funksjonshemmede barns grunnleggende menneskerettigheter.