Lill Amelia (3) måtte vente 19 timer på operasjon
Tre år gamle Lill Ameila brakk armen. På sykehuset ble hun liggende i 19 timer før hun ble operert. Mora reagerer på behandlingen den lille jenta fikk.
–Vil dere se hønene, spør tre år gamle Lill Amelia Simonsen sjenert.
Hun står i sin fineste Anna-kjole med rosa gips på armen, og vil helst vaere på hofta til mamma.
– Hun er litt sliten. Hun våkner om nettene med små smertehyl, forteller Linda Christine Aagedal.
– GRUSOMT HYL
For seks uker siden var treåringen uheldig og brakk armen under lek i barnehagen. Men bare dager etter at gipsen ble tatt av, gikk bruddet opp igjen da hun skulle klatre ut av det oppblåsbare bassenget hjemme på terrassen.
– Armen ga bare etter. Den gikk 90 grader rett opp og hun gikk på hodet rett ut av bassenget. Det er det gyseligste jeg har sett. Det hylet på henne og storesøster var helt grusomt, forteller Linda.
Ambulanse ble tilkalt og mor og datter ble sendt til akuttmottaket på Sørlandet
sykehus i Kristiansand. Det skulle bli starten på flere timer med smerter for den lille jenta.
VENTET PÅ SMERTELINDRING
For da de kom fram til Kristiansand var akuttmottaket ikke klare til å ta imot treåringen.
Linda mener det tok for lang tid før Lill Amelia fikk tilbud om smertelindring. Hun mener også at det ble gitt for lite smertestillende mens datteren ventet.
Etter at det var tatt nye røntgenbilder av Lill Amelia ble de overført til barneog ungdomsavdelingen mens de ventet på operasjon.
– Der fikk vi beskjed om at de dessverre ikke hadde kapasitet til å operere henne den kvelden, forteller Linda.
19 TIMER
Lill Amelia hadde store smerter gjennom natten. Hun fikk ikke i seg stort med mat siden hun måtte faste før operasjonen. En tomatbåt og litt is kom rett opp igjen.
– Hun gråt og vred på seg av smerte og sovnet innimellom av utmattelse, forteller Linda.
Men da morgenen kom, ble det ingen operasjon klokken åtte som de var forespeilet.
– Hun ble ikke nummer to eller tre heller i køa. Vi måtte vente helt til klokka var halv to før de kjørte henne inn. Det var egentlig ikke hennes tur da heller, men da sa legene at de ikke hadde samvittighet til å la henne vente lenger.
Da hadde det gått nitten timer siden Lill Amelia ankom akuttmottaket.
BER FAMILIEN KLAGE
Foreldrene til Lill Amelia har fritatt sykehuset fra taushetsplikten. Likevel kan ikke sykehuset gå inn i detaljene siden familien ikke har sendt en klage, opplyser klinikkdirektør
Iversen.
Nina Hope
– Det er leit at de har hatt en dårlig opplevelse. Jeg vil oppfordre familien til å klage slik at vi kan få en helt klar beskrivelse av forholdene de klager på. Da kan vi gi konkrete svar. Her er det flere elementer som det vil vaere interessant for oss å se på, og se på om vi kan forbedre oss, sier Iversen.
– Hva tenker du om at en treåring hadde store smerter i 19 timer mens hun ventet på operasjon?
– Det med smertelindring er en av grunnene til at vi ønsker at de skal klage. Det er klart at en treåring ikke skal ha mye smerter mens man venter. Når det gjelder operasjon er det faglige vurderinger av hvilke personer som skal få hjelp først. Det avhenger fra dag til dag hvor lenge man må vente, og hvilke pasienter som kommer inn. Den pasienten som haster mest må komme først. Pasienter som venter på operasjon skal få god smertelindring.
«HAR LITE SMERTER»
Vel hjemme på Iveland går det bedre med Lill Amelia. Men hun er sliten og sover dårlig om nettene.
Foreldrene vil klage til sykehuset og Statsforvalteren. De har også fått epikrisen for innleggelsen til Lill Amelia. Der står det lite. Det er saerlig en setning de reagerer på:
«Har lite smerter».
– Det er helt sjokkerende. Hvordan kan de si noe sånn? Vi ringte på pleierne flere ganger og ba om smertestillende. Jeg kjenner ingen som kan brekke en arm og ha lite smerter. Det går ikke an! Nå er det fem dager siden vi kom hjem. Hun våkner fremdeles om natten og hyler av smerte, sier Linda og trekker pusten.
– Før var jeg irritert. Nå er jeg forbanna.
Moren synes det er fortvilende at barn som ikke er typen som skriker, kan bli vurdert på denne måten.
– Lill Amelia har høy smerteterskel og er typen som børster seg på kneet og sier pytt pytt når hun detter på sykkelen. Men det betyr ikke at hun ikke har vondt!
– BULLSHIT!
– Hva er det største spørsmålet dere sitter igjen med?
– Hvordan de kan forsvare driften når pasienter som Lill Amelia blir prioritert ned. De sier at det er trygt, men det er bare bullshit! Jeg skjønner ikke at de kan kalle dette forsvarlig. Noe må skje. Ikke om to eller ti år. De må ha en plan nå. Har de ikke kapasitet må de sende oss til andre sykehus. Da Amelia brakk armen første gangen ble vi sendt til Arendal.
Linda Christine Aagedal har fått med seg Faedrelandsvennens reportasjer om forholdene på barne- og ungdomsavdelingen og kvinneklinikken.
Hun har selv født fire barn på sykehuset. Førstemann i 1998. Hun reagerer på at lokalene ikke ser ut til å vaere oppgradert siden da. Og hun synes synd på de ansatte som må jobbe under slike forhold.
– Flere var inne og snakket med oss og var oppriktig lei seg for at hun måtte vente så lenge, forteller Linda.
Linda reagerer spesielt på styreleder Bjørn Walles uttalelse om at det ikke måtte virke som barn og unge nedprioriteres:
– Det stemmer ikke. Treåringen min ble nedprioritert og påført unødig uholdbar smerte i påvente av hjelp.
SENDER FLERE TIL ARENDAL
Nina Hope Iversen understreker igjen at man skal smertelindres påvente av operasjon, og sier at barn ikke nedprioriteres.
– Men de pasientene som kan vente må noen ganger vente en stund. Vi har for lav operasjonskapasitet med tanke på pasienter som kan vente, saerlig gjelder dette innenfor ortopedi. Ingen av våre fagfolk synes det er greit at pasienter må vente.
Derfor har sykehuset presisert at alle ortopedipasienter med behov for øyeblikkelig hjelp, og som hører hjemme i gamle Aust-agder, skal behandles i Arendal fordi de da vil få kortere ventetid før operasjon. Dette gjelder pasienter som blir
Jeg skjønner ikke at de har lov til å drive på denne måten. Dette er ikke forsvarlig, verken for pasientene eller for de ansatte som jobber der. LINDA CHRISTINE AAGEDAL sendt med ambulanse.
– Vi ser også på om våre ortopeder kan operere enda mer i Flekkefjord, svarer Iversen.
– Hvor ofte skjer det at man må vente opp mot et døgn på operasjon?
– Det skjer nok regelmessig. Noen ganger må man vente fordi man ikke kan operere med en gang. Andre ganger handler det om kapasitet. Kommer det inn pasienter med livstruende tilstander, for eksempel fra en ulykke eller noen med tarmslyng, må det komme foran i køa.
– Hvordan er det for de ansatte å prioritere sårbare pasienter opp mot hverandre?
– Det er en del av hverdagen. Det vil alltid vaere slik uansett hvor god kapasitet man har. Men der det er lav kapasitet er dette vanskelig.
– IKKE FORSVARLIG
Linda Christine Aagedal sier hun forstår at man må prioritere pasienter der det står om livet. Hun mener likevel det ikke er noen unnskyldning:
– Det er kapasiteten det er noe galt med. Sånn skal det ikke vaere. Det er et sykehus. Det står om liv og død hver dag. De må gjøre noe med det. Jeg skjønner ikke at de har lov til å drive på denne måten. Dette er ikke forsvarlig, verken for pasientene eller for de ansatte som jobber der.
Linda mener det er viktig at de forteller om sine opplevelser.
– Dette er ikke noe enkelttilfelle. Køene vokser seg så lange at de ansatte ikke klarer å ta unna alt. Det er mange sårbare pasienter som ikke har krefter til å si ifra. Derfor mener vi at det er viktig at flere sier fra. Ellers skjer det ikke noe.