KAREN KRISTINE BLÅGESTAD,
kulturredaktør
Med alt som finnes av debatt, diett og fokus på kropp og slanking, skulle man tro det norske folk ble tynnere og tynnere. Det motsatte er tilfelle.
Piller. Trening. Bygging. Kosthold. Utdannelse. Søvn. Inntekt. Livsstil. Kostholdstilskudd og mystisk pulver. Og faktisk bosted. Alt henger sammen med kroppsholdet. Eller mangelen på. Nå er det bare dager igjen til sommerferie. Det betyr lite klaer, bikiniføre og fram med altfor små badebukser. Og det igjen betyr at mange mennesker i Norge har siste innspurt i kanskje et beinhardt slankeregime de har satt seg i de siste ukene. Godt ansporet av avistitler som «ennå ikke for sent med sommerkroppen» og et snes andre helt like saker. Ta grep. Ta affaere. Bli tynn. Og dermed lykkelig. Eller i hvert fall – lykkeligere.
● De ulike diettene er like mangeartede som kroppsfasonger. Det er en komplisert kombinasjon av mindre inntak av noen matvarer, mer av brokkoli, mer trening, mindre slit i sofaen. Sånne ting. Ganske omfattende grunnfag å sette seg inn, for floraen av gode råd er enorm. Og det er lett å gå seg vill. Å regne karbohydrater og kalorier er tung matematikk.
● Gamle sannheter har falt. Det vi tidligere mente var sunt og bra er nå fetende og nesten farlig. Som for eksempel den tidligere allesteds n a er v a er ende, norske potetens oms literskikkelig med ryktet om dagen. Knekkebrøde rikke bare knekkebrød lenger, det finnes frukt som ikke slanker deg og det er stadige svingninger i hva som anbefales og absolutt ikke. Den helt troskyldige bananen vil ikke dagens ungdom putte i nebbet, fet av kalorier som den er.
● Men nå skal marsipanen som festet grepet i jula endelig bort, alle usunne hurtigmiddager fra vårens travle dager, all kosen og matlagingen og hjemmehyggen som trøstet oss i koronapandemien. Det er altfor mye kos å stappe ned i badetøy. Kos og badetøy er umulig å kombinere. Det viser seg i all sin gru hver eneste vår.
❞ Det er likevel en forakt for overvekt i vår kultur fordi det kan vitne om manglende selvkontroll.
● De fleste nordmenn, virker det som om, har en tanke for vekten sin. Hvordan de fremstår. Og det er ikke nødvendigvis fordi lubben eller tjukk i seg selv er stygt. Det er mer komplisert enn det, for alle er enige om at rund kan vaere vakkert og harmonisk. Det finnes mengder av pene mennesker som per definisjon er overvektige. Men det er likevel en forakt for overvekt i vår kultur fordi det kan vitne om manglende selvkontroll. Liten selvdisiplin. Glupskhet. Utemmet grådighet eller en vulgaer sult. En kropp som tanken ikke har klart å temme. Natur og instinkter som har vunnet over sivilisasjonen rett og slett. Og det er jo kanskje ikke så fint å se på, og det er også vanskelig å erkjenne. For overvektige mennesker og mange medisinere med dem, mener jo at problemer med vekt kan vaere genetisk bestemt. Det de spiser og blir tjukke av, kan andre ikke merke på vekten i det hele tatt. Hvor gjeldende dette er strides både del a er de medisinere, de tykke, trenings eksperter og erna e ring s eksperter om.
● Med alt som finnes av debatt, diett og fokus på kropp og slanking skulle man tro det norske folk ble tynnere og tynnere. Det motsatte er tilfelle. Vi øker i omfang. Vi blir tykkere og tykkere. Til sammen har nå mellom 15 og 20 prosent av barn overvekt eller fedme, viser tall fra Folkehelseinstituttet. 1 av 4 ungdommer har overvekt. 1 av 4 menn, og 1 av 5 kvinner i aldersgruppen 40–45 år har overvekt eller fedme, og det er tall som øker og har gjort det de siste førti årene.
● Samtidig slår forskere nå alarm om den helt andre kanten i dette bildet. Under pandemien har spiseforstyrrelsene økt. Isolasjon og ensomhet har trigget mange inn i forstyrret og syk slanking. Organisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) hadde for eksempel en økning på antall henvendelser på 118 prosent for januar måned i 2021, sammenlignet med 2020. Og helsetjenester melder om lange køer av skjebner. Før pandemien startet anslo man at om lag 50.000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år til enhver tid hadde en spiseforstyrrelse, nå kan tallet ha økt.
● Man skulle jo ønske at fokuset ble borte, at noen slo det av. At vi kunne snakke om viktigere ting enn utseende og kropp. At maset om idealvekt ble borte og kunne vike for et litt utvidet og raust snakk om trivselsvekt i stedet. At vi kunne la oss falle, konse på kosen, slappe litt av, alle sammen. At vi kunne bruke krefter på å hjelpe og forebygge ekstremt tynn og ekstremt tykke, og at alle vi andre kunne roe ned.
● Men så var det den sommerkroppen igjen da. De lette klaerne. Alt det skarpe sollyset. Og ennå litt tid igjen.