I dag er jeg lettet og glad. Min kone har hatt besøk av fastlegen. Fine blodprøver, blodtrykk på 112/62, sterkt hjerte og tørre lunger.
Det er ingen selvfølge. Hun er lam i ene siden, bruker elektrisk lift fra seng til rullestol og omvendt. Jeg har eneansvar 24/7 for henne. Iveland kommune yter ingen hjelp, støtte eller sykepleiefaglig assistanse.
Hun overlevde så vidt sterke hjerneblødninger i januar 2017. Etter ni uker på sykehuset i Kristiansand og Valhalla Omsorgssenter kunne hun flytte hjem til vår leilighet i Holbergsgate, i 2. etasje. To måneder senere ble det konstatert at de ikke kunne montere trappeheis. Vi valgte da å flytte tilbake til kommunen vi hadde bodd i til 2001.
I Iveland rådet det dessverre andre helse- og omsorgstilbud. Hjemmesykepleie-tilbudet ble redusert fra 19 timer i uka i Kristiansand til 8 timer i uka. Ingen opptrening i forbindelse med stell, bøy/tøy og styrkeøvelser, slik pleierne gjorde i Kristiansand. Alle vet at fysisk trening er avgjørende for en slagpasient. Sitte- og stå-øvelser, for blant annet å forebygge benskjørhet, måtte jeg ha hjelp til. Pleierne ble nektet å bistå. Fysioterapi to timer i uka var jo svaert lite, så naboer, familie og venner måtte bidra for å få øvd to ganger om dagen.
Iveland er fattig. Med fem ledige rom på omsorgssenteret ville kommunen spare mange penger hvis hun kunne bli innlagt der. Hvordan kunne de omgå hindringer som 1: at hun ønsket å bo hjemme, noe hun har lovbestemt rett til, og 2: at kommunen ikke kunne nekte henne dette av økonomiske grunner.
Løsning: Hun ble erklaert underernaert og «måtte inn på heimen» for å øke vekten.
Etter sterkt påtrykk sa min kone ja til et 3-ukers korttidsopphold.
En uke senere sa hun «Jeg vil ikke leve lengre». Da tok jeg henne hjem igjen. Jeg spurte da om hjemmesykepleien kunne gjenopptas samme kveld, men fikk dette svaret: «Nei, man får ikke hjemmesykepleie når man forlater omsorgssenteret før vedtatt opphold er gjennomført.»
Siden har Iveland kommune nektet oss hjemmesykepleie – og all annen bistand.
Jeg har hatt ansvaret alene i 2 år og 5 måneder nå. Ny søknad om en-til-en-støttekontakt etter anbefaling fra Sørlandet sykehus ble nylig avslått, med beskjed om at hun kunne få avlastning eller permanent opphold på omsorgssenteret. Hva?
Når man ikke vil ta ansvar, er avslaget lett forståelig. Å utnytte ledige rom og kapasitet på omsorgssenteret koster ingenting, mens hjemmesykepleie koster. Skal min kone og dere 14 andre (som har meldt meg på FB og tatt kontakt på telefon)
❞ Iveland er fattig. Med fem ledige rom på omsorgssenteret ville kommunen spare mange penger hvis hun kunne bli innlagt der.
som har opplevd respektløs og nedverdigende behandling i Iveland bare «tie tullingen på seg»? Finne seg i at kommunen bryter lover og regler?
Selv om hun (og dere 14 andre) har tapt rettigheter, må det kjempes for de som vil møte samme oppførsel i årene som kommer. Når skal ordføreren ta opp en slik praksis i «bedriften» Iveland sitt styre?
Senterpartiet flagger jo at «vi møter folk på grasrota». Men hjelper det noe, når ordfører ikke ivaretar ombudsrollen og vil stille spørsmål ved kommunens interne drift? Lukk neste møte og finn ut hva virkeligheten i kommuneorganisasjonen din er, Gro Anita Mykjåland! Vi kan stille som vitner.