Barnestemmer

● 1 Joh 3:1-3

Det hender man i livet får noen skikkelig lyse idéer. Det kan vaere langt mellom dem, men likevel, det hender. Som da vi bygget nytt hus i Paulen på Flekkerøya, og skulle sette opp hagestue bak huset. Jeg oppdaget fort at på baksiden av denne hagestua ville det vaere sol fra tidlig morgen til over lunsj. Der har vi fått rigget oss til med frokostplatting og nyter fine morgener med kaffe og avis i grønne omgivelser. På andre siden av den grønne veggen av traer har det flyttet inn en barnefamilie. Vi kan ikke se dem, men når jeg sitter der, så hører jeg lyden av barnestemmer i lek og av og til stemmen til en far som må rettlede dem litt, så alt skal gå greit for seg. Lyden av barnestemmer i lek, blå himmel, fuglesang, finere blir det ikke.

«Se hvor stor kjaerlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!» Jeg kjenner ikke familien på andre siden av traerne, men jeg hører trygge, glade barn, og en far som snakker til dem med kjaerlighet. Så sitter jeg her i morgensola og funderer litt på dette. Vi får vaere Guds barn. Vi får leve våre liv i fellesskap med hverandre. Ha det fint sammen selv om det av og til oppstår konflikter. Hele tiden er Far der og rettleder oss og vil oss det beste. Barnas følelse av trygghet og tillit, det er den følelsen vi får lov å kjenne på i forhold til vår himmelske Far. Han er alltid rundt oss, rettleder oss, beskytter oss og vil oss det aller beste. Og det er beste som fins. Det å få vaer et Guds barn og leve med tilgivelsen lys over våre liv. Tenker jeg, her jeg sitter i den lyse junimorgenen og kjenner sola varme.