Foreldre og skolen som beskyttelseog risikofaktor i skolemiljøsaker
«Vi vil ikke ha den jenta i klassen til våre barn!» Foreldrene står i samlet front med gode argumenter på rekke og rad. Skolens ledelse og laerere har andre gode argumenter, og hvem som «vinner» til slutt, er fortsatt åpent.
Denne historien kan vaere fra ei lita bygd, så vel som fra en byskole. Den kan vaere hentet fra en 9. klasse, så vel som en 2. klasse. Den lever sitt liv i «beste velgående» i bygd, by, blant foreldre med såkalt høy sosial status, så vel som de foreldrene som defineres inn under lavere sosial status. Der foreldre går sammen over hagegjerdet, i samstemt digresjon over «den familien» eller «den ungen» kan dette skape allianser mellom foreldrene som kan føre til at ulike former for utenforskap får leve sitt liv i beste velgående. I slike situasjoner, og der disse prosessene får utvikle seg, hindres de gode dialogene, og samarbeidet i arbeidet for å forebygge, stoppe og følge opp skolemiljøsaker.
Foreldreutvalget for grunnskole (FUG) rapporterer om stadige henvendelser fra foreldre som på en eller annen måte opplever at deres perspektiver ikke blir tatt på alvor, enten det er i rollen som de som har barn som utsettes for mobbing eller andre krenkelser, eller foreldre som opplever seg alene i kampen mot de andre foreldrene, skolens ledelse eller laerere.
En undersøkelsen fra NORCE (2020) viser at det er klare sammenhenger mellom hvor lang tid det tar å løse en skolemiljøsak og kvaliteten på samarbeidsdialogene mellom foreldre og skolens ledelse og laerere. Analysen av 110 skolemiljøsaker, sammen med intervjuer av skoleledere og saksbehandlere hos statsforvaltere fra ulike fylker, viste at forsvar av egen posisjon og meninger, samt mangel på forståelse for den andre parts perspektiver, klart hindret skolemiljøsakers fremgang. M ens foreldre argumenterer for sin sak, ofte med begrunnelse i sitt eget barns beste, og skolen mener at de har lagt til rette på best mulig vis for alle elevene, er det til syvende og sist elevenes opplevelse om det er et trygt og godt skolemiljø som er det avgjørende argument.
I guiden fra Utdanningsdirektoratet til «foreldre med barn som ikke har det bra på skolen» står
Edet: «Det er elevens egen opplevelse av miljøet som avgjør om det er godt nok.»
Hensynet til den ene, hensynet til de andre er svaert utfordrende og komplekst, ofte fordi det er så mange parter som har helt forskjellige historier og opplevelser av samme sak. Sterke emosjoner som kan få negative uttrykk i ord og handling mellom voksne, tar over for alle de fine ordene som alle strør om seg i dokumenter og planer: anerkjennelse, empati, forståelse, lytting og respekt. Det er i de utfordrende samarbeidsrelasjonene den enkelte av oss viser om vi virkelig har samarbeidskompetanse.
Voksne skal vaere rollemodeller for barn og unge for hvordan en finner ut av samarbeid når man er uenig, når en blir sint, føler seg misforstått og ikke tatt på alvor. Allianser der det blir «oss» mot «dem», negativ stempling og personkarakteristikker, hindrer dialoger og samarbeid – og kan vise barn og unge at dette er strategier som anvendes når det blir vanskelig mellom oss.
Da blir voksne en risikofaktor som kan føre til økt utenforskap for enkelte barn og unge. D et finnes ingen fasit, ingen enkle løsninger, men en ting er sikkert: De voksne må stoppe opp fra hver sin posisjon og stille det viktigste spørsmålet av alle spørsmål: Hva er barnets beste? Da må kompromisser inngås, ulike løsninger må prøves, kommuniseres og evalueres sammen med dem det gjelder: elevene. Det kan vaere at vi må prøve igjen og at det som ble foreslått ikke fungerte. Når voksne viser at til tross for uenigheter og sterke følelsesuttrykk, så er vi på vei mot noe som kan bli bedre. Også vi voksne øver oss i utfordrende relasjoner. Det er ikke alltid enkle og kjappe svar, men grunntonen av respekt for hverandre vises i det vi åpner opp for hverandres perspektiver og leter etter løsninger sammen.
Da blir voksne en beskyttelsesfaktor for barn og unge som igjen kan føre til at flere opplever at de hører til i felleskapet. E tter å ha arbeidet med utallige skolemiljøsaker er det her nøkkelen ligger til å finne gode løsninger. En frem-og-tilbake-bevegelse mellom elever, foreldre og skolens ansatte. Barn og unge er kompetente, og noen ganger kan det synes som om vi glemmer det midt oppi de voksnes fastlåste samarbeidsrelasjoner.
Noen barn strever mer enn andre med å regulere følelser og atferd, og de trenger ekstra mye støtte og veiledning fra voksne. «Den jenta» som foreldrene ikke vil ha i klassen er en av dem. Det de ikke trenger, er voksne som krangler om hvem som har de riktige forslagene til tiltak, som anvender tid og krefter på dette i stedet for å rette fokuset mot spørsmål som:
«Hva kan den enkelte av oss bidra med her?» I rollen som nabo, tante, klasseforeldre eller i rollen som Sfo-ansatt, laerer eller skoleleder.
«Hvordan kan vi sammen prøve ut et tiltak med bakgrunn i eleven(e)s tilbakemelding?» Vi starter der.
Vi prøver, feiler, mestrer og kanskje feiler igjen – men vi gjør det i et raust trekant-samarbeid som alle skolemiljøsaker er helt avhengig av: ELEVENE-FORELDRENE-SKOLEANSATTE.
Da blir voksne en risikofaktor som kan føre til økt utenforskap for enkelte barn og unge.