Junilys i Den mørke natten

● Sal 22,8-12

Det er lyse, gode kvelder nå. Det blir knapt mørkt før det er morgen igjen, og man kan sette seg ut i sola allerede grytidlig. Vi lever i et land med store skiftninger fra lys til mørke. I dag, midt i lyseste juni, så får vi noen vers fra en salme som er temmelig bekmørk. Det er faktisk den salmen Jesus siterer når han henger på korset. Det begynner nemlig slik som dette: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

David forteller om hvordan han dag og natt roper etter Gud uten å få noe svar. «Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?» Her er det for mange lett å kjenne seg igjen. De fleste har denne opplevelsen en eller flere ganger i livet. At Gud kjennes uendelig langt borte, du prøver å be, men føle ikke noe respons, og folk håner deg for det du tror på. Det er dette David opplever: «Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet» sier han. Jesus fikk kjenne på akkurat den samme følelsen da han hang på korset: hånet av mennesker og forlatt av alle, til og med av Gud.

Men midt i dette bekmørket, så skinner likevel lyset. Som sol som trenger seg gjennom tunge skyer en junimorgen. «Fra jeg ble født er jeg kastet på deg, fra mos liv er du min Gud.» Nei, Gud er aldri langt borte. Vi fjerner oss ofte fra Gud, men han er aldri langt borte fra oss. Hele livet gjennom, helt fra vi blir unnfanget i mors liv, så er han vår Gud som ser oss og har omsorg for oss. Selv når vi reiser gjennom den mørke natten som Johannes av Korset skrev om. Gud er alltid naer. I alt som er godt og alt som er vondt. Du er aldri forlatt. Du er aldri alene.