Hva har 22. juli gjort med oss?
Vi står foran en uke som vil bli preget av markeringer, debatt og søkelys på terrorangrepene 22. juli. Det er ti år siden, men ennå er det vondt og naert.
Angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya var et sjokk for oss alle. En sånn grusomhet, kaldblodighet og voldelig ekstremisme – i Norge?
Det er noen døgn som alle voksne i Norge husker med gru. Noen uker og måneder i emosjonell villfarelse og sorg. Søken etter forklaringer og årsaker, hvordan kunne dette skje? Og også en søken etter måter å håndtere dette på, både for de som direkte ble rammet, de som overlevde, men også for offentligheten, for politikere og ansvarlige samfunnsaktører som forsvar og politi.
Det er like vondt å høre deres erfaringer med hva mange av dem har opplevd siden.
Vi møtte terroren og angsten den skapte, med rosetog og kjaerlighet, det ble vårt mantra. Men fortrengte vi samtidig å møte dette hatet, denne ekstremismen, denne volden og retorikken den kommer fra? Ble det for vanskelig eller vondt for oss?
Noen mener det. Og det bør smerte oss alle at noen av dem som ble rammet på Utøya og i regjeringskvartalet, føler det slik, at de ble stående alene når oppvasken med ekstremismen og motstanden mot hatet skulle løftes fram. At storsamfunnet ikke har tatt det nødvendige oppgjøret med arnesteder for denne tenkingen som volden kom fra.
En ting er jo granskningen av konkrete responser på selve anslaget, hvordan politi, forsvar og beredskap agerte. Det vet vi ikke var godt nok. Men det er vanskeligere og mer komplekst å reagere på ekstremisme, konspirasjoner som får vokse og gro på mørke nettsteder – hvor skal vi sette grensen for hvilke synspunkter det skal vaere lov å forfekte i det norske samfunnet? Går det noen grenser for hva som skal vaere lov å si?
Det er en pågående debatt, og den får økt styrke når vi nå igjen markerer 22. juli og lytter til erfaringene fra ofrene. Traumene deres som har preget dem siden og tatt tryggheten fra dem. Gitt dem angst for lukkede rom, for uniformer, for store forsamlinger, for plutselig høye lyder. Det er vondt at våre unge har blitt påført dette.
Det er like vondt å høre deres erfaringer med hva mange av dem har opplevd siden – hatmeldinger, trakassering, sjikane og trusler. Det er rystende og viser oss alle at oppgjøret med 22. juli ikke er over. Dette mørke trenger stadig og insisterende motstand, hver eneste dag.