Det er ingen tvil om at utviklingen av datateknologien har vaert til det beste for de fleste av oss på mange områder. Men jeg mener at det likevel er grunn til å rope et varsko.
Er det virkelig slik at det ikke lenger skal vaere mulig å få snakke med et levende menneske når du har spørsmål som er viktige og vesentlige for deg selv som enkeltperson, men henvises til å måtte kommunisere med en chat-robot, ikke via en telefonsamtale, men via en datamaskin?
Jeg er fullt klar over at noen medisinske undersøkelser og operasjoner etter hvert vil kunne gjøres bedre og mer nøyaktig av data-roboter enn av leger, men betyr det at all kommunikasjon også skal automatiseres? Våre barn og barnebarn vil kanskje akseptere det, men skal vi som har passert 70 år, og som ikke er født som dataspesialister, men som forhåpentligvis enda har noen år igjen å leve, bli tvunget til å kommunisere med chat-roboter i stedet for å kunne snakke med et levende menneske?
Jeg har mye godt å si både om det offentlige og det private helsevesenet. Jeg har også positive erfaringer med en privat leverandør av røntgenundersøkelser som bestilles av fastlegen, det vil si, jeg hadde det inntil i går. Jeg ventet på innkalling til en undersøkelse, betalt av det offentlige, men ønsket å få vite når jeg kunne få timen pga. reisefravaer. Jeg forsøkte å finne et telefonnummer for å ringe firmaet, men telefonnummeret fantes ikke lenger. Jeg måtte gå inn på deres nettsider der min første kontakt var med en chat-robot, men den var tydeligvis for dum til å forstå hva jeg var ute etter. Jeg fikk derfor fortsette chatten med en levende person. Jeg fikk vite det jeg ønsket, så da er vel alt greit?
Nei, det er ikke det. Jeg er ingen dataspesialist, men kanskje på linje med gjennomsnittet av mine jevnaldrende. Men det er stadig flere av oss eldre som føler oss satt utenfor fordi våre datakunnskaper ikke er gode nok. Skal vi finne oss i at det ikke lenger er mulig å ta en telefon til leverandører som får sine tjenester betalt av det offentlige? Jeg synes ikke det, men ansvaret for å sette krav til leverandører som leverer tjenester til det offentlige ligger hos myndigheter/helseforetak som betaler for tjenestene. Det er deres oppgave å sørge for at ikke alle muligheter til å snakke, ikke chatte, med levende personer opphører.
Vi kan ikke stanse utviklingen av datateknologien. Den fortsetter, og den skaper nye, positive muligheter. Men våre bevilgende myndigheter, dvs. våre politikere, må kunne ta hensyn til at ikke alt nytt er til det beste for alle eldre, eller personer med handicap i en eller annen sammenheng. Myndighetene må kunne sette sine retningslinjer og krav til tjeneste-tilbydere der det offentlige betaler for tjenestene. Samme krav må selvsagt også gjelde for det offentliges egne tjenester.
❞ Myndighetene må kunne sette sine retningslinjer og krav til tjeneste-tilbydere der det offentlige betaler for tjenestene.
Det er ikke alle som i høy alder behersker bruken av galopperende nye teknologier, men de fleste klarer å bruke en telefon, selv om også det av og til føles stadig mer krevende. Det er heller ikke alle som har barn eller barnebarn som kan stille opp til enhver tid for å hjelpe etter hvert som nye endringer skjer. Telefonene er i dag avanserte datamaskiner, men de kan fremdeles brukes til å snakke i på «gamle-måten». Men det forutsetter at det finnes telefonnummer man kan ringe til, og at man etter noen tastetrykk kan få snakke med en «levende» person som kan svare på spørsmål man ønsker svar på.
Dyrt? Kanskje, men det har Norge råd til å betale for. Det bør ikke vaere slik at den eneste muligheten til å få ekstern kontakt etter hvert blir begrenset til diverse samtaler med «hjemmehjelpen» eller å måtte ringe til Kirkens SOS eller andre hjelpetelefoner for å få kontakt. Et slikt samfunn fortjener vi ikke, i alle fall ikke ennå.