Reagerer på Heivolls bok
For 54 år siden ble Sigrun Ragna Birkholzs da 16 år gamle søster knivdrept i Ravnedalen av en medelev. Nå reagerer hun på at det utgis en roman om hendelsen, uten at hun selv er blitt informert.
Sigrun Ragna Birkholzs søster ble drept i Ravnedalen i 1967. Hun reagerer på at Gaute Heivoll har skrevet bok om drapet uten at de har blitt kontaktet.
– Det blir en rift i det gamle såret, sier hun stille.
Mandag gir den suksessrike sørlandsforfatteren Gaute Heivoll ut sin nye bok Forklaringen.
I boka har forfatteren laget det han kaller et fiksjonelt univers omkring en tragisk hendelse som rystet Kristiansand og resten av landet en novemberdag i 1967.
Om høsten for 54 år siden ble ei 16 år gammel jente hengt opp i et tre og knivdrept på toppen av trappa i Ravnedalen.
Saken fikk mye oppmerksomhet i både norske og utenlandske medier. En «åndssvak» (psykisk utviklingshemmet) mann ble først tiltalt og tilsto drapet.
Det skulle imidlertid vise seg at gjerningspersonen var offerets 15 år gamle medelev.
KONTAKTET IKKE PÅRØRENDE
Gaute Heivoll har henvist til forlaget for å svare på spørsmålene i denne saken.
Forlaget Tiden har ikke vaert i kontakt med de gjenlevende pårørende.
– Vi så ikke behov for å ta kontakt med de pårørende, fordi saken romanen tar utgangspunkt i, slik vi ser det, var av et slikt omfang at den også tilhører historien, og at en skjønnlitteraer forfatter derfor må stå fritt til å skrive om den, sier Tiden-redaktør Mattis Øybø til Faedrelandsvennen.
VILLE BLITT INFORMERT
Offerets lillesøster Sigrun Ragna Birkholz (61) er ikke enig. Hun mener de pårørende burde blitt informert.
– Hva tenkte du da du hørte om bokprosjektet?
– Jeg ble veldig overrasket over at han ikke har kontaktet meg på forhånd. Han er flink til å skrive, men det er vonde ting han rører opp i, sier Birkholz få dager etter at Faedrelandsvennen tok kontakt vedrørende boka.
– GÅR UTOVER FAMILIEN
Hun har ikke lest boka, men synes ikke tidsaspektet forsvarer at forlaget ikke har tatt kontakt med pårørende.
– Det er mange nålevende som vil lese boka og kan kjenne igjen historien. Jeg tror mange vil reagere negativt sånn som meg. Også selv om folk liker å lese om grusomme ting.
Birkholz mener gjenkjennelsen vil gagne forfatteren når han nå gir ut romanen, men frykter at oppmerksomheten vil gå utover familien.
– Det er ikke bare meg det går utover. Det er mine barn også. De er jo faktisk familie.
– En slik tragedie kan vaere litteraert interessant for en forfatter. Hva tenker du om det?
– Jeg kjenner det er ekkelt. Det er ikke noe greit i det hele tatt. Jeg synes ikke han skal tjene penger på andres tragedier. Det er sånn jeg kjenner det, sier Birkholz.
VILLE BLITT INFORMERT
Hun forstår at forfatteren har lov til å skrive om spesielle hendelser som vekker interesse og engasjement, men hun hadde satt pris på å bli informert først.
– Hadde det endret meningen din?
Ja, faktisk, så tror jeg det, svarer Birkholz, og fortsetter:
– Det er ikke sikkert det er så ille det han har skrevet, men hvis han bare han hadde snakket med meg først, hadde det hjulpet. Men det er ikke sikkert jeg hadde synes det ville vaert greit da heller.
– SKAPT SIN EGEN FORTELLING
Gaute Heivolls forlagsredaktør Mattis Øybø i Tiden, påpeker at romanen ikke forsøker å gi inntrykk av å fortelle sannheten om det som hendte høsten i 1967. Derimot naermer han seg stoffet slik en skjønnlitteraer forfatter kan gjøre det, ifølge forlagsredaktøren.
– Burde ikke forlaget ha forsøkt å kontakte de gjenlevende?
– Slik vi ser det er en roman et godt egnet sted for nettopp å belyse et samfunns smertefulle historie uten å ty til sensasjonsjag. I våre øyne har Forklaringen først og fremst litteraer verdi, ikke dokumentarisk, og det tror vi de som leser romanen også vil se, sier Øybø.
– SKAPT SIN EGEN FORTELLING
Han viser til at Heivoll har tatt utgangspunkt i offentlig tilgjengelige opplysninger og skapt sin
egen fortelling og sine egne karakterer ut fra dem, slik han har gjort i flere av sine mest kjente bøker.
– Hva tenker forlaget om at Sigrun Ragna Birkholz mener hun burde blitt informert først?
– I romans form naermer Heivoll seg dette stoffet slik bare en skjønnlitteraer forfatter kan gjøre det, forklarer redaktøren. Han fortsetter:
– Når det er sagt, har vi forståelse for at det er vanskelig for dem som har vaert personlig involvert å bli minnet om en slik sak, selv om romanen altså dikter frem sine egne, litteraere sannheter og karakterer.
LÅ I KØYESENG SAMMEN
Ragna Birkholz var bare åtte år gammel da søsteren, som hun hadde et så naert forhold til, plutselig forsvant fra livet hennes.
– Jeg og min søster lå i køyeseng. Jeg lå under og hun lå over.
Hun forteller at søstrene hadde et tett bånd og var veldig glad i hverandre.
– Det var veldig tøft å gå gjennom. Mange av venninnene hennes og øvrige familiemedlemmer, trengte mye hjelp for denne hendelsen. Men det var ikke snakk om at yngre barn som meg skulle ha psykolog, sier hun, og fortsetter:
– Det var jo forferdelig vondt. Jeg skulle ligge i den samme senga som hun hadde ligget over meg. Det er klart jeg hadde mye mareritt.
DRAPSKVINNEN
Til tross for den forferdelige ugjerningen, legger hun ikke all skyld på hun som drepte søsteren.
– Jeg legger ikke den hele og fulle skylden på drapskvinnen, men kan heller ikke unnskylde henne. Dette var planlagt. Ansvaret for dette drapet ligger hos psykologene, som ikke lyttet.
BLE IKKE SETT
Birkholz hadde et godt forhold til sine foreldre, men opplevde at de var helt bedøvet etter tragedien, og ikke var i stand til å se henne.
– Jeg skjønner det nå som jeg har blitt mor, men det er klart at det var faelt å vaere der som barn, forteller hun.
Den da åtte år gamle jenta var tilbake på skolen kort tid etter, for å komme seg litt vekk og bli opptatt med andre ting.
Hun forsøkte å fortrenge tragedien, og gjorde sitt beste for å gjøre foreldrene glade.
OPPSØKTE HJELP
– Situasjonen ble veldig stiv hjemme, og mamma og pappa kunne ikke snakke mye sammen. Det blir gjerne sånn at barn får skyldfølelse hvis ikke foreldrene er lykkelige, og det fikk jeg.
– Jeg skulle gjøre mine foreldre lykkelige, men det var veldig vanskelig.
Da hun ble eldre og flyttet til Stavanger for å ta utdanning innen reklame, valgte hun å oppsøke hjelp da hun begynte å kjenne på en angst.
– Du klarer ikke så lett å sette ord på noe sånt når du er så liten.
Hun tok kontakt med en psykolog og fikk tildelt en prest. På den måten fikk hun sett det som skjedde fra ulike kanter.
– Det var veldig godt, jeg laerte å sette ord på det jeg følte, forteller hun.
Birkholz jobbet flere år i reklamebransjen, før hun tok utdanning i Bioresonans- og soneterapi.
33 år senere dukket en ny tragedie opp i Kristiansand. To jenter var blitt voldtatt og drept i Baneheia, ikke langt fra der søsteren ble drept.
– Da Baneheia kom var det «på ’an igjen». Jeg ble ringt opp av journalister, og da var det samme om igjen. Det er ikke noe hyggelig å snakke om, sier Birkholz, og fortsetter:
– Det ble et nytt sår, forteller hun.
Nå har ytterligere 21 år gått. Likevel føler hun på smerten ved at hennes livs store tragedie skal brettes ut i full offentlighet enda en gang.