Syvert kom aldri tilbake
Over sofaen til Anne Lene Egedal Melsnes henger portrettbilder av hennes fire elskede sønner. Men kun tre av dem lever i dag. Syvert Knudsen (17) fra Lyngdal ble skutt og drept ved Stoltenberget nord på Utøya for ti år siden.
■ Over sofaen til Anne Lene Egedal Melsnes i Lyngdal henger portrettbilder av hennes fire kjaere sønner. Kun tre av dem lever i dag.
■ 22. juli er det ti år siden 17 år gamle Syvert Knudsen ble skutt og drept ved Stoltenberget nord på Utøya.
–Hva skal jeg si om disse ti årene? Det har vaert tunge tider. Men sånn er det for alle som mister ungene sine. Samtidig er det viktig at 22. juli ikke blir glemt, sier Anne Lene Egedal Melsnes.
Vi møter henne hjemme i en gråmalt enebolig som ligger idyllisk og landlig til i Vanse utenfor Farsund.
Utendørs kvitrer fuglene, inne sitter Anne Lene og sønnen Jan Magne Melsnes (19) i sofaen og venter på at kaffen skal bli ferdigbrygget til lunsjen. Stemningen er lett og lystig i stua, men samtidig preget av et underliggende alvor siden de begge skal fortelle om familiens store sorg.
I sommer er det 10 år siden Syvert Knudsen (17) fra Lyngdal ble skutt og drept ved Stoltenberget nord på Utøya, 22. juli 2011 – som regnes som det største terrorangrepet i Norge siden andre verdenskrig.
Et terrorangrep som satte dype spor hos en mor og bror i Vanse – men også i en hel nasjon.
For 10 år siden tok Anne Lene og resten av familien farvel med Syvert i en fullsatt Lyngdal kirke med 700 frammøtte.
Et av 17-åringens politiske forbilder, Jonas Gahr Støre, var også til stede for å hedre sørlendingen og resten av ofrene.
– Dette var en ung mann som hadde helt spesielle interesser for politikk og var i ferd med å bli en politiker. Han markerte seg her, uttalte Støre om Syvert til NRK.
– DEN VERSTE DAGEN I MITT LIV
Selv om det har blitt lettere for Anne Lene å snakke om 22. juli etter hvert som årene har gått, får hun fortsatt kalde grøss nedover ryggraden av å tenke på den skjebnetunge dagen hun mistet sønnen.
– Jeg husker dagen som den verste dagen i mitt liv. Jeg satt hjemme i stua da jeg så meldinger på fjernsynet om bombeangrep i Oslo sentrum – etterfulgt av skytingen på Utøya. Jeg visste jo at Syvert var på øya.
– Vi ringte og ringte, men fikk ingen svar. Det var helt forferdelig, sier hun.
Minuttene og timene gikk uten svar fra Syvert. Familiens største frykt ble bekreftet samme dag: Syvert var et av ofrene på Utøya.
– Selv om det har gått 10 år nå, blir man aldri vant til tanken på hva som skjedde. Noen dager føles det som om det skjedde i går. Og noen dager føles det som det er 100 år siden. Det vanskeligste har vaert rundt juletider og bursdagen hans. Det å ikke skulle skrive navnet hans på gavene.
❞ Vi ringte og ringte, men fikk ingen svar. Det var helt forferdelig. ANNE LENE EGEDAL MELSNES, mamma til Syvert
– Det har vaert fryktelig tungt og vanskelig, sier hun.
Etter terrorangrepet fikk familien tilsendt et kinesisk dikt – som ifølge Anne Lene Egedal Melsnes presist oppsummerer den store sorgen hun selv har følt på:
«Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt
til trekantenes spisser er avslitt og det bare
er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,
hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvaert det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser
avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte»
– ... og det er nøyaktig slikt jeg har følt det selv disse årene, sier hun.
– Men i dag fokuserer jeg på de gode minnene med Syvert. Jeg valgte å slippe taket på mitt eget hat etter det som skjedde – for å klare å fortsette livet og fungere i hverdagen igjen, sier Anne Lene.
«KNOCKING ON HEAVEN'S DOOR»
Syverts korte liv var fylt med musikkglede og drømmer for framtida.
I 2011 deltok han blant annet på Ungdommens Kulturmønstring med egenskreven låt. Og han var også aktivt med på å starte AUFS avdeling i Lyngdal hvor han ble valgt til leder i lokalvalget.
Med andre ord en inspirert og aktiv ungdom – som egentlig hadde framtida for sine føtter.
– Vil du se denne dvd-en hvor Syvert synger Guns & Roses? Jeg synes den får fram hvordan han virkelig var, sier Anne Lene.
Et stort og varmt smil brer seg om ansiktet hennes når hun trykker på play-knappen og viser opptak av Syvert i sitt rette element: Med et smil om munnen, en smittende latter som henger løst, og en kassegitar i armene. Etterfulgt av hans tolkning av «Knocking On Heaven's Door» med favorittbandet Guns & Roses.
En typisk låt for Syvert å spille for venner og familie.
– Jeg synes det føles veldig godt å se Syvert på skjermen her. Det føles nesten som han er her igjen, sier hun med blanke øyne mens hun ser bortover på sønnen Jan Magne.
GITAREN PÅ LOFTSTUA
Selv om lillebroren Jan Magne (19) bare var 9 år da Syvert døde, har han krystallklare minner om hvordan hans kjaere storebror var.
– Når jeg tenker på Syvert, tenker jeg på musikk og politikk! Det var typisk Syvert og akkurat sånn jeg husker han, sier han med et smil.
– Hvordan har det vaert å leve 10 år uten Syvert?
– Til å begynne med tenkte jeg veldig mye på det som skjedde. Og til tider har det vaert veldig tungt. Jeg har ofte tenkt «Hvordan hadde Syvert vaert i dag?» og «Hvorfor skjedde dette med akkurat han?». Men man finner jo ikke noen svar, sier Jan Magne.
Den eneste eiendelen fra Syverts tur på Utøya som familien fikk tilbake, var kassegitaren hans. Den henger i dag i loftstua i huset.
Som et slags symbol på Syverts liv og musikalske interesse.
Når Jan Magne vil mimre tilbake til kvalitetstider fra barndommen med storebroren, setter han seg ned for å klimpre litt på gitaren.
– Jeg må innrømme at Syvert var flinkere enn meg til å spille. Men denne gitaren betyr veldig mye for oss. Den symboliserer jo tross alt hvem Syvert var.