Punktert ball
Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler. Fotballen har lenge vaert big business.
I2022 skal VM i fotball arrangeres i Qatar. Fifapresident Joseph Blatter gjorde tildelingen kjent fra hovedkontoret i Zürich 2. desember 2010 – noen minutter etter at han hadde tildelt Russland mesterskapet i 2018. Avgjørelsen var kontroversiell, for å si det mildt, og siden har diskusjonen gått.
I artikkelen «Qatarstrofen» (18. sept. 2013) gir journalist Lars Sivertsen i fotballmagasinet Josimar mange eksempler på hvordan personlige interesser og politisk press førte til at de 24 medlemmene i FIFAS eksekutivkomité stemte fram ørkenstaten som arrangør. Vi skal se naermere på noen få.
I 2010 gjorde britiske Sunday Times intervjuer av komitémedlemmer og en tidligere generalsekretaer i FIFA med skjult kamera. Avisen publiserte videoen, hvor det blant annet kom fram at minst to medlemmer ble betalt 1,5 millioner dollar for å stemme for Qatar. Andre signerte gunstige eiendomsavtaler, og atter andre ble «sponset» av Hamad bin Khalifa Al Thani – emiren av Qatar. Året etter ble Mohammed bin Hamman, Qatars mann i Fifa-komiteen, utestengt – han hadde forsøkt å kjøpe stemmer for å vinne over Blatter i det forestående presidentvalget. Om ikke det var nok, ble det senere lekket en e-post fra generalsekretaer Jérôme Valcke der han røpet at Qatar «kjøpte» VM.
I 2007 kom Nicolas Sarkozy til makten i et økonomisk krisepreget Frankrike. Den første statslederen som besøkte ham i Paris, var emiren av Qatar. Besøket resulterte i at emiren kjøpte militaerutstyr for 2 milliarder og bestilte 60 fly av typen Airbus. Noen år senere, i november 2010, kom kronprinsen i Qatar til Sarkozy i Elyséepalasset, hvor også Michel Platini og en representant for fotballklubben PSG befant seg. Møtet endte med at Qatar Sports Investment kjøpte PSG. I tillegg overtok Al Jazeera Sport, Al Thani-familiens tv-kanal, rettighetene til å vise Ligue 1. De betalte godt. En uke senere stemte Platini for at Qatar skulle få VM. U etisk forretningsførsel har ridd FIFA siden João Havelanges periode som president (1974-1998). Etterfølgeren, Joseph Blatter, videreforedlet arbeidsmetodene fram til han måtte gå av i 2015 på grunn av suspekte pengeoverføringer til Platini. Begge ble dømt, og fikk flere års utestengelse fra fotballen. 14 av eksekutivmedlemmene som stemte for Qatar 2022 har også blitt mistenkt for korrupsjon eller fått dom, og enkelte har til og med blitt kastet ut av organisasjonen.
Diskusjonen rundt Qatar-tildelingen handler også om menneskerettigheter. Både Amnesty International og Human Rights Watch er bekymret for situasjonen til de om lag to millioner fremmedarbeiderne i Qatar, som utgjør vel 90 prosent av arbeidsstyrken, og det rapporteres at flere hundre har mistet livet under byggingen av Vm-arenaer. Josimar har også hatt journalister til stede i Doha, hvor de har avdekket forferdelige forhold under det såkalte kafalasystemet, som sterkt begrenser arbeidernes bevegelsesfrihet. Redaktør Håvard Melnaes er klar på at Qatar bevisst bruker store mesterskap som propagandaverktøy, og han har lenge ment at de slaveliknende kontraktene arbeiderne får, burde utløst en boikott av internasjonale arrangementer i landet. Men det er pengene som styrer. Derfor har Qatar arrangert blant annet VM i håndball (2015), sykling (2016) og friidrett (2019). Norsk boikott av VM i fotball blir det heller ikke. En avstemning på Nff-tinget 20. juli i år ga flertall for deltakelse – om vi skulle kvalifisere oss. En boikott ville ifølge NFF fått store økonomiske konsekvenser og muligens ført til utestengelse fra Fifa-turneringer i framtiden.
«Qatarstrofen» innledes med en historie om The Times, som ble grundig lurt i 2013. Avisen hevdet at Al Thani-familien i Qatar ville betale enorme summer for å få verdens ledende klubber til landet hvert andre år for å spille i noe de kalte The Dream Football League. Da sjefskorrespondenten ringte rundt til de aktuelle britiske klubbene for en kommentar, var det ingen ledere som stilte kritiske spørsmål. De var overbevist om at herskerne i Qatar kunne få til noe slikt. A visen måtte dementere, men historien kan likevel leses som et forvarsel. Forsøket på å danne en europeisk superliga tidligere i år ble tuftet på samme grunn. Deltakelse ville gi stor økonomisk fortjeneste til de inviterte klubbene. Men grådigheten utløste høylytte protester og fordømmelse fra Uefa, Premier League, politikere, supportere og journalister. I Faedrelandsvennen 19. april skrev politisk redaktør Vidar Udjus at ligaen var «galskap» og at den måtte stoppes. Den ble heldigvis skrinlagt. Klubbenes troverdighet er imidlertid fortsatt tynnslitt. T iden der gleden ved spillet og kjaerligheten til fansen var drivkraften for klubbeiere og spillere, er ugjenkallelig borte. I dag er økonomi og business viktigst. Ballen er punktert. Spør bare Newcastle Unitedsupporterne, som nå heier på en klubb som eies av Public Investment Fund fra Saudi-arabia – med den beryktede kronprins Mohammed bin Salman i spissen. Plutselig ble klubben verdens rikeste. Men til hvilken pris?
Tiden der gleden ved spillet og kjaerligheten til fansen var drivkraften for klubbeiere og spillere, er ugjenkallelig borte.